Halfdan Mellbye

Høringsfristen for regelverket om ny ordning for tillatelser til miljøteknologi på sjølokaliteter i akvakulturnæringen gikk ut 14. januar d.å. Nærings- og Fiskeridepartementet arbeider nå med den endelige utformingen av dette regelverket. I denne artikkelen gir jeg en presentasjon av den foreslåtte ordningen og kommenterer noen av forslagene, blant annet på bakgrunn av det som har kommet frem i høringen.

Helselovgivningen og forvaltningen av den er vårt samfunns mest avanserte miljøforvaltning. Det er ikke rart. Helseforvaltningen har århundrer med erfaring når det gjelder håndtering av vanskelige miljøproblemer. Det er en historie proppfull av prøving, feiling og læring.

De fleste vet at vi jurister er eksperter på rettsregler. Det er selvsagt riktig at vi arbeider mye med det, men advokatarbeidet dreier seg minst like mye om å forstå og fremstille faktiske forhold. Når vi fremstiller en sak på vegne av en klient er hovedpoenget ofte å få presentert virkeligheten slik klienten oppfatter det. Får man overbevist myndighetene som skal ta en beslutning om at klientens oppfatning av virkeligheten er riktig er saken ofte vunnet. Og diskusjoner med motparter i konflikter om avtaler m.v. dreier seg også ofte om uenighet om virkeligheten – om hva som faktisk har skjedd i saken.

Samfunnsmessig sett er det viktig at havbruksnæringen består av aktører med ulik størrelse. De store aktørene er motorer som driver næringen videre og kan for eksempel ta større investeringer når det gjelder utvikling av ny teknologi. De mindre oppdretterne her blant annet sin styrke i at det er kort vei fra det enkelte anlegg til de som har ansvar for bedriften og de fungerer også som lokale hjørnestensbedrifter. De mindre oppdretterne er svært viktige for å styrke havbruksnæringens omdømme i de lokalmiljøene der anleggene er lokalisert.