For flere havbruksselskap er mangel på egnede lokaliteter en begrensende faktor for utnyttelse av konsesjonsbiomassen. Det følger av loven at lokalitets-søknad ikke kan innvilges der dette er i strid med gjeldende arealplaner. I noen tilfeller kan dispensasjon etter plan- og bygningslov være et egnet verktøy for å avbøte på foreldede planer. Men selv om kommunene er positiv til å innvilge dispensasjon så kan Statsforvalter, med rette eller urette, konkludere med at lovens vilkår for å innvilge dispensasjon ikke er til stede.
Alle som arbeider i og med oppdrettsnæringen vet at prosessen for å få godkjent nye lokaliteter er svært tidkrevende og komplisert. Dette var også kjent da Stortinget vedtok akvakulturloven i 2005. Lovgiver ga derfor en regel som kan forenkle saksbehandlingen og spare tid. Denne regelen er det flere fylkeskommuner som bryter, men den konsekvens at saksbehandlingsprosessen blir mer tidkrevende enn det loven legger opp til.
Fra både regjeringen og akvakulturmyndighetene har det vært fremhevet at myndigheter og næring må jobbe sammen for å etablert nok akvakulturlokaliteter til å dekke næringens behov. Både hensyn til næringsvirksomheten, miljøhensyn og fiskehelse kan tilsi at det er behov for nye lokaliteter – eller endringer av eksisterende lokalitetsstruktur. Dispensasjon etter plan og bygningsloven er i mange tilfeller et egnet virkemiddel for å få på plass nye lokaliteter uten for mye tidsbruk. Hovedregelen i regelverket er at akvakulturanlegg i sjø ikke kan tillates dersom dette er i strid med gjeldende kommuneplan/kystsoneplan eller reguleringsplan. Om et sjøområde ikke åpner for akvakultur kan det enten igangsettes planprosess for endring etter plan- og bygningslov – eller innvilges dispensasjon. Begge disse planverktøyene kan etter omstendighetene være aktuell for kommunene. Dessverre opptrer flere Statsforvaltere som en bremsekloss ved å hevde at tidkrevende planprosesser alltid er påkrevet. Denne artikkelen vil belyse muligheten til å få innvilget dispensasjon for akvakulturanlegg i sjø.
SANDS Advokatfirma bistår mange oppdrettere i saker overfor Mattilsynet. Dette kan gjelde både saker om lokalitetsklareringer, driftsplaner, sanksjonsaker og saker knyttet til luseforskrift og smittevern. Vi har stadig oftere opplevd at Mattilsynet ikke karer å overholde saksbehandlingsfristene sine. Dette kan få til konsekvens at oppdretterne risikerer å lide betydelig tap og ulempe. Mattilsynet bør få nødvendige ressurser, og bruke de ressursene de har optimalt, så saksbehandlingen ikke trekker ut i tid. Det bør også bli slik at retten til å kreve inn saksbehandlingsgebyr reduseres om fristene ikke holdes.
I de senere år har man sett et skred av landbaserte prosjekter. I flere saker har grensedragningen mellom når et akvakulturanlegg er «på land» og når det er i sjø, blitt problematisert. Dette har stor betydning ettersom tillatelser på land er vederlagsfrie og uten grenser for antall tillatelser eller hvor stor biomasse som kan tildeles, i motsetning til tillatelser i sjø som både har slike begrensninger og er svært kostbare. Der anleggene er avhengig av inntak av sjøvann er det naturlig med nærhet til sjø, og typisk vil det være teknologi og energibruk som begrunner plasseringen av produksjonsenhetene.
Det har siden 2016 vært en økende interesse for landbasert oppdrett av laks og ørret, og i 2020 har man sett et skred av planer om å etablere oppdrett på land, både i Norge og andre land. Noen prosjekt er bokstavelig talt «landet» og i gang. Selv om det fortsatt er utfordringer knyttet til landbasert produksjon, ser sjømatanalytikerne lyst på planene og fiskeriministeren ønsker utviklingen velkommen. Akvakulturtillatelsene er gratis – men prosjektene er svært kostbare, kompliserte, og reiser flere rettslige spørsmål fra start til mål.
Akvakulturlovens § 19 fastsetter at akvakulturtillatelse kan overføres. Dette innebærer at både en konsesjon og en lokalitetstillatelse kan overføres til en annen innehaver. Samtidig fastsetter samme paragraf at utleie av akvakulturtillatelser ikke er tillatt. Vi mener det kan være grunn til å stille spørsmål ved om det kan være grunn til å fjerne, eller i det minste myke opp, dette forbudet. Det avgjørende bør være om opphevelse av forbudet kan medføre at eksisterende lokaliteter og konsesjonsbiomasse kan utnyttes mer effektivt – innenfor de rammene som er satt av hensyn til miljø og verdiskapning langs hele kysten.
I akvakulturnæringen er overtredelsesgebyr blitt en vanlig sanksjonsform. Tanken i lovgivers system er at kun de mest alvorlige overtredelsene skal straffeforfølges med påtale og domstolsbehandling. For mindre alvorlige overtredelser kan overtredelsesgebyr ilagt administrativt av forvaltningen benyttes- selv om gebyrene i praksis ofte er vel så store som de konvensjonelle bøtestraffer.
Ilaks skriver i dag om vaksine-team fra Skottland som er usikker på om de kan komme til Norge for å gjennomføre planlagt vaksinering av oppdrettsfisk. Det hersker mye usikkerhet om hvilke regler som nå gjelder, og om mulighet til å søke unntak.
Vår forvaltningslov og forvaltningsrett har regler som skal sikre at myndighetenes beslutninger treffes etter en grundig prosess. Dette er svært viktig for å sikre at forvaltningens myndighetsutøvelse blir god og målrettet. Enkeltvedtak skal varsles så partene får uttale seg. Når forskrifter vedtas skal relevante interessorganisasjoner høres. I begge tilfeller gjelder at saken skal opplyses så godt som mulig før vedtak treffes.