2019

Den 21, november 2018 fattet kommunestyret i Tromsø et vedtak om at «Tromsø kommune tillater ikke flere oppdrettskonsesjoner og eksisterende konsesjoner forlenges ikke uten at det drives i lukkede anlegg». Vedtaket forårsaket mye debatt både om det saklige grunnlaget for å kreve lukket anlegg, men også om kommunen har rettslig adgang til å regulere hvordan driften på oppdrettslokaliteter foregår. For det er Fylkeskommunen, Fylkesmannen, Mattilsynet og Fiskeridirektoratet som utgjør akvakulturmyndighetene. Deres oppgaver og roller er nøye utmeislet i lov og forskrift. Det rettslige spørsmålet blir da hvilken mulighet kommunene har til å tråkke i andre myndigheters bed.

Erfaringene med SalMars havmerd har allerede vist at det ligger et stort potensial i havbruk til havs. Når teknologien nå klarer å sikre anlegg som tåler påkjenningene i åpen sjø, så åpner dette store nye områder for akvakultur – uten at dette går på bekostning av miljømessig bærekraft. Skal dette potensialet utløses, så haster det imidlertid med at myndighetene innfører et regulatorisk rammeverk for tildeling av lokaliteter og konsesjoner til havs. Om Norge som nasjon somler, så vil andre land se sitt snitt til å ta dette videre. Fiskeriminister Harald T. Nesvik la under Sjømatdagene i januar frem en rapport utarbeidet av embetsverket i departementet – der ulike rettslige utfordringer med havbruk til havs berøres. For hvordan kan havbruk til havs best mulig forvaltes og hvilke myndighetsorganer bør forvalte det Og hvordan bør reglene om tildeling av lokaliteter og konsesjoner til havs utformes?