Mattilsynet må behandle ILA-forskriftene forsvarlig

·

I sin omtale av endringene gir Mattilsynet et svært ensidig, og derfor feilaktig, bilde av kravene til sin egen behandling av forskriftene. Jeg vil i denne artikkelen presentere de rettslige kravene til Mattilsynets behandling av slike saker og komme med mine anbefalinger til hvordan saksbehandlingen bør legges opp for å sikre at den oppfyller de grunnleggende kravene som settes i norsk forvaltningsrett.

Endringene har de siste ukene fått en del omtale i forbindelse med den bekjempelsesforskriften som ble gitt etter et ILA-utbrudd i Kvænangen. For ordens skyld presiserer jeg at jeg ikke har hatt noe oppdrag i den saken, og dette innlegget presenterer kun mine egne synspunkter.

Det er tre viktige prinsipper Mattilsynet skal ivareta for at behandlingen av bekjempelsesforskriftene skal bli forsvarlig og i samsvar med norsk forvaltningsrett. For det første skal de selvsagt ta hensyn til smittefaren. Dette kan medføre at Mattilsynet må iverksette noen umiddelbare tiltak med en gang sykdommen oppdages. Det er et vesentlig poeng i disse sakene at behovet for å iverksette slike umiddelbare tiltak kan kombineres med en forsvarlig behandling av forskriften. Det andre viktige prinsippet er at saken skal opplyses tilstrekkelig grundig til at en forskrift med riktig innhold kan utformes. Det tredje prinsippet er at de involverte bedrifter og organisasjoner må få komme til orde på en forsvarlig måte. Dette er viktig både for å behandle de involverte skikkelig og for å få de opplysninger Mattilsynet trenger for å treffe riktige beslutninger.

I praksis inneholder forskriftene regler om en bekjempelsessone og en overvåkningssone. I bekjempelsessonen er ikke fisken smittet, men smittefaren oppfattes som så stor at regelverket legger til grunn at det er aktiv smitte i området som skal bekjempes. Det settes derfor restriksjoner ved transport av fisk m.v. for å sikre at smitte ikke spres, og det settes et forbud mot utsett av ny fisk. Dette forbudet oppheves normalt ikke før to måneder etter all fisk i bekjempelsessonen er slaktet ut. I overvåkningssonen anses fisken ikke smittet, og det iverksettes der et omfattende prøveprogram for å kunne avsløre eventuell smitte raskt.

For oppdretterne i området kan det selvsagt ha stor betydning om de havner i bekjempelsessonen eller ikke. Restriksjonene ved transport av fisk m.v. er ofte kostnadskrevende og praktisk tyngende. Den store utfordringen ligger imidlertid i kravet om felles brakklegging. Den oppdretter som har planlagt nytt utsett av fisk like etter at bekjempelsessonen etableres kan få store tap hvis han blir liggende inne i sonen og må vente til alle de andre anleggene i området har slaktet ut fisken før han kan sette ut ny. Det er i slike situasjoner det kan bli snakk om permitteringer m.v. slik saken fra Kvænangen viser.

Grensedragningen for bekjempelsessonen kan være et vanskelig spørsmål. Grensen for sonen skal selvsagt trekkes ut fra smittehensyn, og her kan både generelle faktorer som geografisk avstand og spesielle faktorer som strømforhold m.v. være relevant. I tillegg skal Mattilsynet etter matloven ta hensyn til vedtakets konsekvenser. De skal etter loven vurdere forholdsmessigheten i vedtaket. Konsekvensen for oppdretterne i området skal derfor også tas med i vurderingen. Det kan Mattilsynet ikke gjøre på en forsvarlig måte uten å innhente oppdretternes syn på saken, slik de frem til 12. juli gjorde gjennom et system med høringer i den enkelte sak.

Matloven og forvaltningsloven gir et regelverk som gir Mattilsynet de verktøyene de trenger for å håndtere saksbehandlingen av bekjempelsesforskriftene på en forsvarlig måte som tar hensyn til alle de hensynene de skal ivareta. Det vil for eksempel være adgang til å sette opp et forslag til bekjempelsessone så raskt som mulig etter at sykdom oppdages og fra første dag praktisere de restriksjoner på transport og utsett som anses nødvendige for å sikre seg mot smittespredning innenfor den foreslåtte sonen. Så kan man gjennomføre en forsvarlig høringsprosess før man vedtar den endelige forskriften og der setter den endelige grensen. På den måten kan både hensynet til effektiv og hurtig smittebekjempelse, hensynet til at saken skal opplyses skikkelig og hensynet til at de involverte skal bli hørt ivaretas under saksbehandlingen.

Den saksfremstillingen som Mattilsynet gir i brevet av 12. juli, og de uttalelser tilsynet har gitt i pressen i forbindelse med saken i Kvænangen, er urimelig ensidige. De gir inntrykk av at det eneste hensynet Mattilsynet skal ta er hensynet til smittefaren, og de fremstiller det slik at høringer hindrer effektiv smittebekjempelse. Det er ikke riktig. Samtidig vil jeg særlig advare mot en saksbehandling der Mattilsynet først vedtar en endelig bekjempelsesforskrift uten høring og så åpner for at denne kan endres dersom det kommer vesentlige innvendinger fra de involverte. Praksis i forvaltningsretten viser at det i slike tilfeller er urimelig vanskelig å vinne frem, og norsk forvaltningsrett bygger derfor på prinsippet om at en sak skal utredes skikkelig før endelig vedtak treffes, ikke etterpå.