Kravet om miljømessig bærekraft er selvsagt ikke kun et krav fra miljøbevegelsen. Det er også et krav som myndighetene setter. Juridisk sett kan det nok beskrives slik at kravet om miljømessig bærekraft i dag er et hovedkrav til næringen. Myndighetene har adgang til å gjennomføre de reguleringer som er nødvendige for å sikre miljømessig bærekraft, og næringsaktørene kan være forpliktet til å gjennomføre tiltak for å sikre miljømessig bærekraft selv om dette ikke står i noen uttrykkelig regel.
Det er altså både politiske og juridiske grunner til at aktørene i havbruksnæringen må ha et svært bevisst forhold til den miljømessige bærekraften i deres egen virksomhet. Samtidig er det viktig fordi spørsmål om bærekraft ofte innebærer vanskelige vurderinger der usikre faglige spørsmål fra ulike fagfelt må ses i forhold til en komplisert virkelighet. Næringen kan derfor ikke forvente sikre svar fra myndigheter eller fageksperter. For næringsaktørene innebærer dette usikkerhet, men også muligheter. Næringsaktørene må prøve å vise at de løsninger de ønsker også er de beste ut fra hensynet til bærekraft.
Dette er en utfordring både til næringen og til oss advokater som bistår havbruks- og fiskerinæringen. Det er ikke lenger tilstrekkelig å argumentere ut fra tradisjonelle rettsregler. Det er heller ikke tilstrekkelig å argumentere med at tiltak og pålegg er urimelig byrdefulle fordi de er kostnadskrevende eller tidkrevende. Det må i tillegg argumenteres for at de løsningene næringsaktørene ønsker er de mest bærekraftige miljømessig sett.
Som nevnt er det både utfordringer og muligheter i en økt vektlegging av bærekraft. I dag er det for eksempel en stor utfordring for mange oppdrettsaktører å få godkjent nye oppdrettslokaliteter innenfor akseptabel tid. I en situasjon der man ønsker å få godkjent en velegnet lokalitet, og derved utvikle en bedre og mer bærekraftig oppdrettsvirksomhet, er det uakseptabelt ut fra miljøhensyn at saksbehandlingen kan ta flere år. Her bør hensynet til økologisk bærekraft kunne benyttes til å få saksbehandlingstiden ned.
Og spørsmålet om redusert oppdrettsproduksjon i områder med ”rødt lys” etter produksjonsområdeforskriften er et annet eksempel der bærekraftspørsmålet er svært aktuelt. Spørsmålet om produksjonsreduksjoner kan komme opp i løpet av høsten, avhengig av de vurderinger av produksjonsområdene som da foretas. Og det er bare en god strategi for den oppdretteren som havner i ”rødt” og som ønsker å unngå produksjonsreduksjonene. Det er å vise at hans produksjon er bærekraftig slik at reduksjonene er unødvendige. Da er det i hvert fall en mulighet for å unngå reduksjoner.
Poenget er altså at de oppdrettere som ønsker å få gjennomslag i fremtiden må ha både jussen og miljøargumentene på sin side. Forventningen til oss advokater er da at vi både kan argumentere juridisk og kan sørge for at miljøargumentene blir skikkelig presentert.
Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken “Rettslig regulering av norsk akvakultur” som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.