Forfattere: advokat Halfdan Mellbye og advokat Lars S. Alsaker, SANDS
Denne våren har Mattilsynet hatt stor fokus på fiskehelse og fiskevelferd i forbindelse med lusebehandling. Dette fokuset har vært velbegrunnet. Men samtidig ser en eksempler på at samme Mattilsyn, i alle fall på distrikts- og regionsnivå, ikke har lagt tilstrekkelig vekt på fiskevelferd i den konkrete oppfølgningen av luseregelverket. For noen blir overholdelse av lusegrensen på 0,5 nærmest religion, der alle andre hensyn må vike. Og det er ofte enklere å forholde seg til et regelverk med klare kvantifiserbare størrelser og grenser, enn et mer skjønnsbasert regelverk om at fiskehelse og fiskevelferd skal være forsvarlig. Regelverket som oppdretterne og fiskehelsetjenesten må følge fastsetter at både lusegrensen og forsvarlig fiskehelse skal ivaretas. Men hva gjør en der behandling for å overholde lusegrensen vil innebære fiskedød og dårlig fiskevelferd? Hvilke av de to regelsettene skal en bryte?
Fiskevelferd eller lusebekjempelse?
Normalt vil myndighetene kunne forvente at oppdretter både klarer å overholde lusegrensen og forsvarlig fiskevelferd. Men den praktiske hverdags utfordringer kan være mangfoldig, og noen ganger kommer vanskelige valg helt på spissen.
En slik sitasjon oppstod for en oppdretter på høsten 2017. Slutten av september var helt uvanlig varm – både i sjø og på land. Besetningen av fisk hadde tidligere på året hatt PD og gjelleagens – og selv om disse utfordringene ikke var akutt i september var almenntilstanden fortsatt svak. Oppdretter hadde satt ut et betydelig antall rensefisk, men det ville ta et par uker før disse ville ha effekt. Da lusenivået kom noe over 0,5 måtte oppdretter foreta en forsvarlighetsvurdering. Fiskehelsetjenesten frarådde sterkt mekanisk behandling på så høye sjøtemperaturer som en hadde, fiskens almenntilstand tatt i betraktning. Da ville en risikere at et stort antall fisk ikke ville overleve. Rensefisken ville få effekt – men da ville en risikere 10-14 dager med en moderat overskridelse av lusegrensen.
Oppdretter vektla det faglige rådet fra egen fiskehelsetjeneste, og hensynet til fiskehelse og fiskevelferd i besetningen. Dette tilsa at en lot rensefisken få virke, og at en eventuelt kunne forestå en mekanisk behandling når vanntemperaturen sank noen grader ut over i oktober. Det var uansett heller ikke ledig brønnbåtkapasitet før i midten av oktober. Forespørsler ble gjort til flere brønnbåtrederi.
Mattilsynet valgte likevel å fatte vedtak hvoretter oppdretter ble pålagt å iverksette nødvendige tiltak for bringe lusetallet under 0,5-grensen innen 4. oktober. Vedtaket omfattet samtidig tvangsmulkt dersom ikke fristen ble overholdt. Man opplevde at Mattilsynet ikke helt tok inn over seg det dilemmaet oppdretter stod i. Det fra tilsynet uttalt at: «I sitasjoner hvor intensjonen om å følge luseregelverket kan medføre utfordringer mellom andre viktige hensyn, for eksempel fiskehelse, så er det selskapet sitt ansvar å finne løsninger som på best mulig måte ivaretar alle formål regelverket krever». Mattilsynets svar på et vanskelig dilemma var med andre ord å stikke hodet i sanden å nekte å forholde seg til at det måtte tas et valg som ville gå ut over enten det ene eller det andre.
Oppdretter mente et slikt vedtak ikke kunne være riktig. Skulle pålegget vært etterlevd ville dette i praksis ha medført en helt uforsvarlig varetakelse av hensynet til fiskevelferd og fiskehelse. Vårt firma bisto i klagerunden.
Kravet om forsvarlig drift
Både akvakulturdriftsforskriften og ulike regelsett knyttet til dyrevelferd og smittebekjempelse har et grunnleggende krav om at oppdretter skal opptre forsvarlig. Oppdretter må i sin vurdering av hva som er den mest forsvarlige måten å håndtere en vanskelig situasjon på kunne vektlegge faglige råd fra uavhengig fiskehelsetjeneste. Myndighetene bør ikke opptre på en måte som gjør at oppdretter og fiskehelsetjeneste risikerer mulkt og straff dersom en på forsvarlig måte søker å vekte ulike hensyn opp mot hverandre. Så lenge de vurderingene som har vært gjort har vært faglig forsvarlige bør Mattilsynet respektere disse vurderingene. I motsatt fall vil en risikere at oppdretter og fiskehelsetjeneste foretar valg som går ut over fiskevelferd og fiskehelse for å slippe risiko for sanksjoner.
Det kan ikke utelukkes at vektingen av hensyn kunne slått annerledes ut i en annen situasjon. I september er det liten risiko for at en moderat overskridelse av lusegrensen vil kunne ha negative konsekvenser for villfisk. Det er jo primært hensynet til villfisken som lusegrensen skal beskytte. Dette kunne vært vurdert annerledes om en tilsvarende situasjon hadde oppstått under smoltutvandringen på våren.
Poenget er i alle fall at en må våge å ta inn over seg realitetene i den praktiske virkelighet – og gjøre en vurdering av de ulike hensyn på en best mulig måte.
Mattilsynets hovedkontor opphevet tvangsmulkt
Til Mattilsynets forsvar fikk saken grundig og god vurdering av hovedkontoret i klagerunden. Vedtaket om tvangsmulkt ble opphevet.
Hovedkontoret gav oppdretter medhold i at det i den konkrete situasjonen ikke forelå forsvarlige handlingsalternativ som kunne lukket avviket i forhold til lusegrensen på en raskere måte. Man vurderte også konkret hvilken konsekvens overskridelsen hadde i forhold til lusepress i området. Matlovens § 23 fastsetter at Mattilsynets vedtak ikke skal gå lenger enn det som er «nødvendig», og i en situasjon der andre forsvarlige handlingsalternativ ikke forelå var ikke vedtakene om pålegg og tvangsmulkt nødvendig.
Dette vedtaket fra Mattilsynets hovedkontor er prinsipielt viktig fordi det gir aksept for at overholdelse av lusegrensen også må vurderes opp mot andre hensyn som fiskevelferd og fiskehelse. Man kan ikke late som om det i alle situasjoner er mulig å etterleve alle regelverk fullt ut – og da må man håndtere situasjonen på beste og mest forsvarlige måte.
Rettspraksis (RG-2011-1217) har også slått fast at tvangsmulkt ikke kan benyttes der oppdretteren har foretatt seg det som med rimelighet kan forventes med hensyn til å forsøke å oppfylle pålegget. Om det f.eks. ikke er ledig brønnbåtkapasitet, så kan ikke Mattilsynet fatte vedtak om pålegg som innebærer bruk av brønnbåt. Ingen kan forventes å gjøre det umulige eller urimelige. Nordlaks-saken der dom falt i midten av mai – er et eksempel på at Mattilsynet fortsatt kan være preget av en manglede forståelse av hvilke handlingsalternativer som reelt sett er gjennomførbare i den praktiske virkelighet. Denne dommen er imidlertid påanket av staten – og fortsatt ikke rettskraftig.
Det saksfelt Mattilsynet dekker er utpreget praktisk av natur – og i det praktiske liv vil en mangfoldighet av situasjoner kunne oppstå. Da må man ofte ha mer enn en tanke i hodet samtidig. Mattilsynet er generelt flinke til dette. Men sakene som er nevnt ovenfor viser likevel at det noen ganger kan glippe.
Lars S. Alsaker har i mer enn 15 år jobbet med forvaltningsrett, herunder fiskerijuss. Erfaringen omfatter saker knyttet til oppdrettskonsesjoner, lokalitetsklareringer og håndtering av sanksjoner. Alsaker underviser i forvaltningsrett på Norges Handelshøyskole.