På denne bakgrunn er det beklagelig at behovet for å forenkle forvaltningen av næringen ikke er med som en av regjeringens målsetninger i Jeløya-erklæringen. Høyre og Fremskrittspartiet er generelt opptatt av å fjerne unødig byråkrati, men løfter allikevel ikke frem denne problemstillingen i forhold til en næring som åpenbart er ”overstyrt” av for mye offentlig forvaltning.
Bedriftenes problem med denne forvaltningen er åpenbar. Det er både kostnads- og ressurskrevende å følge opp alle myndigheters krav og reguleringer. Og et er svært vanskelig å holde oversikt over alle lover og regler som skal følges. Samtidig er det lett å avvise bedriftenes klagemål. Det er ikke annet enn forventet at næringslivet klager over de offentlige reguleringene. De vil selvsagt oppfattes som et onde for de som må rette seg etter dem.
Derfor er det viktig å se at spørsmålet om en riktig organisering og hensiktsmessig størrelse på forvaltnings- og styringsapparat er langt mer enn et spørsmål om hvor mye det er rimelig at en næring ”plages” med regler og byråkrati. En oppdrettsnæring av den størrelse vi ønsker i Norge vil, uansett teknologi og driftsmetode, måtte løse en lang rekke biologiske og miljømessige utfordringer. Forvaltnings- og styringsapparatet må innrettes slik at myndighetene kan bidra mest mulig effektivt til at utfordringene løses.
Det er i hvert fall tre viktige grunner til at en omfattende oppdeling av myndighetene i ulike forvaltningsorganer med hvert sitt sektoransvar er uheldig når slike utfordringer skal løses.
Det ene er at kompetansen til å løse utfordringene ikke konsentreres, men fordeles ut på ulike organer som skal gjøre nesten det samme. I praktiske forvaltningssaker er det mitt klare inntrykk at det skjer en svekkelse av kvaliteten på de avgjørelser som treffes over tid. For eksempel har forvaltningen i praksis stadig større problemer med å skille mellom alvorlige og mindre alvorlige regelbrudd. Mindre alvorlige regelbrudd blir behandlet likt som de alvorlige. Det oppleves som urettferdig for de involverte, og også som saksbehandling med dårlig faglig kvalitet.
Det andre er at styringen fra de ulike organene i den oppdelte forvaltningen fremstår som ”politisk”, i den forstand at organene synes svært opptatt av å løse utfordringene på en måte som lett kan forsvares i den offentlige debatt. En enhetlig og samlet forvaltning med klart fokus på å løse utfordringene vil ha lettere for å legge større vekt på problemløsning med faglig forankring.
Det tredje er at klar og entydig styring av forvaltningen er vanskelig i en situasjon der det er så mange ulike organer med myndighet og makt. For å løse sammensatte og vanskelige problemer som man ofte står overfor ved den biologiske og miljømessige styringen av akvakulturnæringen, er det viktig at forvaltningen kan sette en kurs og holde den. Det er vanskelig å få til med dagens forvaltningsstruktur.
På et overordnet plan er det sikkert mange som er enige i disse synspunktene. Utfordringen er at det er svært vanskelig å forenkle en slik komplisert forvaltningsstruktur som vi i dag har i akvakulturnæringen. Forenklingen må innebære at enkelte myndigheter fratas oppgaver som samles hos andre myndigheter. Etter min mening er det viktig å innse at slike løsninger er nødvendige.
Artikkelen er også publisert i “Fiskeribladet” 22.01.2018
Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken “Rettslig regulering av norsk akvakultur” som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.