Slik inndragning er et svært inngripende virkemiddel overfor fiskeren. I praksis skjer det ofte ved at oppgjøret for fisken holdes tilbake av salgslaget, som for øvrig også får rett til inndragningsbeløpet. For fiskeren betyr det altså at han ikke får oppgjør for fisken, og konsekvensen er at han heller ikke får penger til å betale sine egne kostnader i forbindelse med fisket. En omfattende inndragning kan selvsagt derfor være ruinerende for de fiskerne som rammes av det.
En så brutalt inngripende økonomisk sanksjon finnes neppe noe annet sted i vårt lovverk. Det er spesielt at det i fiskerisektoren er en tvungen omsetningsmåte som innebærer at fiskeren er pliktig til å omsette gjennom salgslaget, som i denne sammenhengen fungerer som betalingsformidler. Og så har myndighetene altså adgang til å inndra pengene mens de er hos salgslaget. Det er omtrent som om bilselgere skulle risikere at statens konfiskerte en salgssum for en solgt bil mens summen lå i bankenes betalingssystem fordi bilselgeren hadde brutt en lovregel.
En så inngripende sanksjon trenger en god begrunnelse. Denne begrunnelsen finner vi om vi går til lovens forarbeider. Her går det klart frem at lovbestemmelsen gir hjemmel å inndra ulovlig fangst. Med dette mener man fangst ut over kvote, fangst i strid med minstemålsregler og fangst av andre arter enn kvoten tilsa. Tanken bak regelen om inndragning er at fangst man ikke har lovlig kvote for å fiske egentlig ikke tilhører fiskeren, men fellesskapet. Så dersom verdien av slik fisk blir inndratt så har fiskeren egentlig ikke tapt noe han hadde rett til å disponere.
Dette synet er også fulgt opp i rettspraksis. I en høyesterettsdom fra 2007 (Rt-2007-1217) la vår øverste domstol til grunn at inndragning ikke var straff fordi «fangsten begrenser seg til det ulovlig fangede eller ervervede fiskeparti». Riksadvokaten hevdet på vegne av staten det syn at inndragningsvedtak gjelder eiendomsretten til ting som har vært eierløse, men som noen ulovlig har tilegnet seg. Inndragning innebærer da ikke mer enn at fisker må gi fra seg noe han uansett ikke har eiendomsretten til, men har fanget eller ervervet på ulovlig måte.
Denne dommen ble avsagt før Havressursloven ble behandlet i Stortinget. Forarbeidene til denne loven er ikke like entydige som tidligere forarbeider, men Stortingets Næringskomite uttaler seg slik at det er klart at de oppfatter at det er fangst som fisker uansett ikke har rett til som omfattes av inndragningsbestemmelsen.
Det kan imidlertid synes som om Fiskeridirektoratet setter seg ut over de oppfatninger som fremkommer i lovens forarbeider. I en sak fra mars 2016, som omhandlet en fangst der fisker hadde brutt regler om sporing, men ellers hadde rett til fangsten, refererer direktoratet til forarbeidene og konkluderer med at fangsten ikke skal inndras. To dager senere sender direktoratet ut et brev der de presiserer at dette vedtaket er galt fordi det strider mot «gjeldende forvaltningspraksis». Det er påfallende at Fiskeridirektoratet mener egen praksis er mer tungtveiende for tolkningen av loven enn den forklaring av loven som departementet har presentert for Stortinget.
Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken “Rettslig regulering av norsk akvakultur” som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.