Tap av konsesjoner er ingen egnet sanksjonsmåte

·

Målsetningen ved både konsesjonssystem og bruk av sanksjoner fremgår av akvakulturlovens § 1. Det er virkemidler for å fremme næringen innenfor rammene av en bærekraftig utvikling.

Konsesjonssystemet er ikke et system for å gi eksklusive rettigheter til den enkelte oppdretter, slik Torrissen og Asche hevder. Et konsesjonssystem er i et moderne samfunn et virkemiddel det offentlige benytter for å motivere næringslivet til å foreta investeringer som samfunnet ønsker. For å få dette til knyttes det visse rettigheter til konsesjonene, som har til hensikt å øke investeringsviljen. Jo større forutsigbarhet næringslivet får for sine investeringer jo mer penger er de villige til å skyte inn. Det er derfor ikke et problem at oppdretterne tjener penger, men sett fra samfunnets side er det positivt om oppdretterne bruker så mye som mulig av de pengene de tjener til å investere i utviklingen av næringen. De nye utviklingskonsesjonene er et eksempel på et målrettet tiltak for å få det til.

Sanksjonssystemer må også vurderes som virkemidler for å nå lovens formål. Når Torrissen og Asche skriver om sanksjonssystemer virker det som om de mener at det dreier seg om samfunnets rettferdige hevn over lovbryteren. For å skape ”balanse i regnskapet” må den som bryter reglene miste sine rettigheter. Tankegangen er gammel – ”øye for øye, tann for tann” heter det i det gamle testamentet.

En slik tankegang burde vi ha forlatt for lenge siden, ikke minst fordi den er uhensiktsmessig. Hovedmålet med bruk av sanksjoner i et moderne samfunn er at det kan ha en allmennpreventiv effekt. Det vil si at trusselen om straff bidrar til at folk følger reglene. Sanksjoner har liten hensikt ut over dette, og de har også negative effekter slik at de ikke bør benyttes i utide.

I akvakulturvirksomheten kan økonomiske sanksjoner ha en viss positiv effekt i noen sammenhenger, og etter min oppfatning bør sanksjoner kun benyttes der de kan forventes å ha en positiv effekt. Økonomiske sanksjoner brukes etter min oppfatning dessverre i alt for stor grad fordi det er en enkel måte å vise handlekraft på fra myndighetenes side. Sanksjoner har for eksempel neppe noen positiv effekt for å motvirke skadevirkninger som både er uønskede for oppdretteren og samfunnet, for eksempel rømming og overtredelse av grenseverdier for lakselus.

Å bruke tilbaketrekking av konsesjoner eller produksjonsrettigheter som sanksjon i fiskeoppdrett er en svært dårlig ide, og heldigvis er det også noe myndighetene stort sett unnlater. En slik sanksjon vil neppe ha noen positiv effekt i form av allmennprevensjon, og der en allmennpreventiv effekt kan oppnås er det langt mer målrettet med trussel om økonomiske sanksjoner. Problemet med tilbaketrekking av konsesjoner er at det vil ha en lang rekke negative effekter som er svært uønskede. Det vil ramme ansatte, leverandører, finansieringskilder og de øvrige omgivelser som har nytte av oppdrettsvirksomheten.

Asche og Torrissen gjør også den feilen at de setter likhetstegn mellom dårlig miljømessig drift og dårlige resultater, for eksempel høye lusetall. Dette samsvarer ikke med virkeligheten. Også en godt drevet lokalitet kan få lusepåslag. Etter mitt syn er det svært uheldig når sanksjonssystemer fungerer slik at resultatet sanksjoneres uten hensyn til om oppdretteren hadde en god miljømessig drift. I oppdrettsnæringen er et av grunnprinsippene at oppdretteren har et selvstendig ansvar for å drive miljømessig forsvarlig. Det er et ansvar myndighetene skal støtte opp om.

Når myndighetene vurderer om man skal sanksjonere overtredelsen av en miljønorm må et hovedspørsmål derfor være om oppdretteren i forkant hadde et forsvarlig system for å forebygge overtredelsen. Og dersom oppdretteren hadde et forsvarlig system bør det ikke sanksjoneres.

 

Artikkelen er også publisert i FiskaribladetFiskaren 7. desember 2015