Regjeringen har med dette dokumentet drøftet noen viktige forhold for utviklingen av bærekraftig oppdrett i Norge fremover. For det første legges det mer til rette for at drift i lukkede anlegg generelt ikke skal møte et absolutt krav om tetthet på 25 kg/m3. Dette oppheves og skal reguleres ved hjelp av fokus på fiskevelferd i stedet. Tettheten i RAS anlegg og lukkede anlegg i sjø vil dermed reguleres individuelt ut fra art, tetthet og velferd. Samtidig har man fokus på at oppdrett av stamfisk, settefisk og matfisk vil ha ulike krav til smitte og hygienekrav. Derfor splittes kravene til disse opp og det skal differensieres mellom disse formene for oppdrett.
Forslaget er at det tildeles en tillatelse per lokalitet. Det er ikke behov for samme volumbegrensning på land som sjø og dermed skal tillatelsene avgrenses ved total biomasseproduksjon per lokalitet. Det er ikke satt noe krav til tak eller hvordan denne skal måles for den saks skyld. Det burde nok være avgrenset til produksjon per år eller et annet konkret og målbare kriterium. I praksis vil det neppe være tillatelsen som begrenser produksjonen, men det faktum at de som har forsøkt industriell produksjon helt opp til matfisk ikke har vært i stand til å øke produksjonen på grunn av andre biologiske begrensninger som kjønnsmodning, vekstutfordringer, sårskader og generell fiskebehandling på land.
Det legges opp til at disse tillatelsene ikke skal kunne overføres til sjø. Det må ses på som et viktig hensyn for at de er vederlagsfrie også. Det drøftes hvorvidt en slik produksjonsøkning på land kan være en trussel mot norsk lakseindustri, men departementet har ikke sett den store faren ved dette ennå. Produksjonen kan enkelt reguleres senere dersom det blir store og mange tillatelser til slik oppdrett i Norge. Også faren for at landbasert oppdrett av laks skal bli en utfordrer for norsk posisjon i verdensmarkedet drøftes. Det er åpenbart at en teknologisk utvikling vil åpne for oppdrett utenfor Norge og da helst i land som ligger tettere på markedet. Faren ved en slik utvikling blir drøftet, men konklusjonen er at det likevel er viktig for Norge å være med når teknologien utvikles og det skal i alle fall ikke være myndighetene som skal begrense en bærekraftig utvikling – selv om den kommer til å skje i stor grad utenfor Norge. Denne risikoen er ikke vurdert til å være stor av Departementet som nøyer seg med å vise til NOFIMA sin undersøkelse fra 2013.
Søknader skal behandles av den enkelte Fylkeskommune og vil stort sett følge det samme spor som for andre søknader. Dersom det ikke skal benyttes ferskvann fra egen kilde vil det likevel ikke være noe behov for å involvere Norges vassdrags-. og energidirektorat. Det blir i liten grad drøftet om utslippene skal være helt begrenset eller om det godtas utslipp i et visst nivå. Dette overlates til forurensningsmyndighetene og det blir kanskje det avgjørende poenget ved slike tillatelser fremover. Det er imidlertid et tankekors at postsmolt-anlegg har tillatelse til å slippe avfall ut i relativt store mengder og dersom den praksis fortsetter vil det neppe være grunn til å stille så mye strengere krav til oppdrett av matfisk på land. Det blir likevel spennende å sølge med på utviklingen av dette og det ser ut til at Fylkesmannens miljøvernavdeling blir rette adressat for denne debatten fremover.
Se høringsnotatet fra Nærings- og fiskeridepartementet her.
Ulf H. Sørdal har lang erfaring med fiskeri og oppdrett. Han har arbeidet med skatte- og selskapsrettslige spørsmål og vært involvert i en rekke prinsippsaker for næringene over de siste 20 år. Han har deltatt i en rekke transaksjoner og konsolidering av både oppdrett, industri og fiskeri gjennom både juridisk arbeid og praktisk forretningsutvikling. Han har og har hatt en rekke styreverv.