Skal oppdrettsnæringen ha individuelt miljøansvar?

·

Høringsnotatet referer flere forslag til regulering, men det mest oppsiktsvekkende og radikale er et forslag om å inndele kysten i produksjonsområder og avgjøre ut fra miljøstatus i det enkelte området om produksjonen kan økes, opprettholdes eller reduseres.

Forslaget innebærer en omlegging fra et individuelt ansvar for den enkelte oppdretter til et ansvar for en kollektiv enhet – oppdretterne i et område.  Det er flere betenkeligheter ved en slik omlegging.

Omleggingen til dette «kollektive ansvaret» fremstilles i notatet nærmest som en nødvendig konsekvens av at det er miljøproblematikk og naturens bærekraft som vil være styrende for veksten de neste årene.  Det er ikke riktig. Den geografiske plassering av anlegget har selvsagt betydning for omfanget av miljøproblemer som lus og en del sykdommer. Dette må derfor få betydning for elementer i en forvaltningsløsning. Men samtidig er de valg oppdretteren tar av stor betydning, og det er ingen tvil om at en dyktig oppdretter med et riktig miljøfokus kan drive miljømessig bedre enn andre, uansett hvor anlegget er lokalisert.

Det er på denne bakgrunn en ensidig satsning på en kollektiv områdemessig styring synes uheldig.

Et poeng er at en slik styring kan være lite effektiv om man ønsker å ramme «verstingene». Det er jo i flere sammenhenger pekt på at luseproblemet varierer sterkt fra anlegg til anlegg i samme område, og at det ofte er enkelte «luseverstinger» som utmerker seg negativt. Ved en områderegulering vil man ikke kunne ramme disse effektivt, særlig ikke hvis området generelt har relativt lite lus. Da kan «verstingene» ha høye lusetall, men fortsatt få full positiv uttelling ved vurdering av vekst fordi gjennomsnittet i området er bra.

Viktigere er det allikevel at en slik regulering ikke vil åpne for positiv uttelling for den oppdretter som driver godt og finner gode løsninger på dagens luseproblemer og eventuelle fremtidige problemer.

Fiskeriministeren har ved flere anledninger gitt positivt uttrykk for stor tro på utvikling av ny teknologi for å løse luseproblemene. Mener hun fortsatt det, tror jeg det er uheldig om man velger en reguleringsløsning som ikke inneholder en slik motivasjon til teknologiutvikling i den enkelte bedrift. En ny regulering av vekst i oppdrettsnæringen bør inneholde en åpning for at de oppdretterne som får til gode miljøløsninger får vokse, uansett hvor i landet de har sine anlegg og konsesjoner. Reguleringsløsningene bør også tilstrebe en god fleksibilitet som inviterer oppdretterne til å satse på ulike former for teknologiutvikling og ikke legger rammer som tvinger oppdretterne til å fortsette med tradisjonell teknologi også der denne ikke er hensiktsmessig.

Forslaget til områderegulering innebærer i tillegg at man i noen tilfeller vil operere med en form for «kollektiv straff» der en oppdretter kan risikere å få sitt oppdrettsvolum redusert fordi andre oppdrettere i området driver dårlig slik at det gjennomsnittlige lusetallet blir for høyt. Slike løsninger er urettferdige og kan også være ulovlige. Når produksjonsreduksjonen er begrunnet med miljøhensyn kan det være lovstridig å kreve reduksjon av produksjonen i anlegg som driver miljømessig forsvarlig. Da vil jo reduksjonen være saklig ubegrunnet og fremstå som vilkårlig maktmisbruk.

Vi får håpe at tilbakemeldingene i denne høringsrunden medfører at vi får et regelverk som gir de dyktige, miljøvennlige og fremtidsrettede oppdretterne rom til utvikling og vekst.