Den 21, november 2018 fattet kommunestyret i Tromsø et vedtak om at «Tromsø kommune tillater ikke flere oppdrettskonsesjoner og eksisterende konsesjoner forlenges ikke uten at det drives i lukkede anlegg». Vedtaket forårsaket mye debatt både om det saklige grunnlaget for å kreve lukket anlegg, men også om kommunen har rettslig adgang til å regulere hvordan driften på oppdrettslokaliteter foregår. For det er Fylkeskommunen, Fylkesmannen, Mattilsynet og Fiskeridirektoratet som utgjør akvakulturmyndighetene. Deres oppgaver og roller er nøye utmeislet i lov og forskrift. Det rettslige spørsmålet blir da hvilken mulighet kommunene har til å tråkke i andre myndigheters bed.

Både fiskeri- og akvakulturnæringen er omfattende regulert ut fra miljøhensyn. Miljøreguleringer er begrunnet med at etterlevelse av rettsreglene skal påvirke miljøet på en bestemt måte. Dersom forventet miljøeffekt ikke stemmer med virkeligheten mister reguleringen sin begrunnelse, og kanskje også sitt juridiske grunnlag.

Kommunal og moderniseringsdepartementet utgav nylig nytt rundskriv om arealplanlegging og ressursutnytting i kystnære sjøområder. Rundskrivet gir en nyttig sammenstilling av relevant rettskildestoff knyttet til arealplanlegging i sjø.

Samtidig bærer rundskrivet preg av at grenseflatene mot akvakulturlovgivningen på flere viktige områder ikke er omtalt. Det kan slik sett virke som om plan- og bygningsjuristene i Kommunaldepartementet har vegret seg for å mene noe om berøringspunktene mellom akvakulturlovgivningen og plan- og bygningslovgivningen.