Gode lokaliteter er en av de viktigste forutsetningene for vellykket oppdrett i merdanlegg. I dagens situasjon er det særlig viktig – både for oppdrettsnæringen og samfunnet – at oppdretterne får mulighet til å ta i bruk de beste lokalitetene og utnytte dem på en god måte. Det har betydning for en god produksjon og for å redusere miljøeffektene. På de beste lokalitetene er det mulig å drive med lave lusetall og lav dødelighet. Det er derfor svært uheldig at både tildeling av nye lokaliteter og utvidelse av eksisterende er regulert slik at det i praksis er omtrent umulig for næringen å få tilgang til nye sjølokaliteter – uansett hvor velegnede disse er.
Etter min oppfatning må Regjering og Storting gjennom Stortingsmeldingen om havbruk og behandlingen av denne på Stortinget gi klare signaler om en enklere og mer forutsigbar håndtering av lokalitetssakene. Det kan gjennomføres store forbedringer innenfor de rettslige rammene som myndighetene i dag har, men de overordnede politiske myndigheter må ta styringen på denne prosessen.
Godkjenning av nye lokaliteter er i dag en årelang prosess der oppdretterne må legge ned store ressurser uten at utfallet lar seg forutse og uten at det i realiteten foreligger klagerett eller mulighet til å gå i reell dialog med myndighetene under prosessen. Utvidelse av lokaliteter kan naturlig nok behandles noe enklere, men den generelle beskrivelsen av saksbehandlingen stemmer også her.
Prosessen med godkjenning av nye lokaliteter starter med kommuneplanen. En akvakulturlokalitet må enten være plassert i et område som er reservert for akvakultur i kommuneplanens arealdel eller i et område som er regulert til flere ulike bruksmåter – herunder akvakultur. Ønsker man som oppdretter å få et nytt område regulert til akvakultur kan dette være en lang og usikker prosess i forhold til kommunen. Man må først få kommunen til å foreslå at området tas inn i kommunens arealdel, så skal det gjennomføres en konsekvensvurdering og endelig en politisk behandling i kommunestyret.
Neste trinn er søknad om lokalitetstillatelser fra fire ulike myndigheter. Oppdretter må få utarbeidet en omfattende miljødokumentasjon før søknaden sendes inn. Man skulle tro at en slik omfattende miljødokumentasjon både gjorde det mulig for oppdretter å vite på forhånd at søknaden ble godkjent og at søknadsbehandlingen kunne gjennomføres enkelt og effektivt. Gjennom miljødokumentasjonen kan man jo innhente all den informasjon man trenger for å kunne forhåndsvurdere om en oppdrettslokalitet er velegnet. Det er også vedtatt en egen forskrift om behandling av lokalitetssøknader som legger til grunn at det kun er en enkelt kontroll av den utarbeidete dokumentasjonen som skal gjennomføres av de ulike myndighetene. Hovedregelen i forskriften er at myndighetene får maksimalt fire uker på å foreta sine vurderinger av om tillatelse skal gis.
Til tross for dette trenger myndighetene flere år på å behandle en søknad om ny lokalitetstillatelse eller utvidelse av eksisterende tillatelse. Særlig Statsforvalterne og Mattilsynet har de senere år hatt en svært lang saksbehandlingstid.
I tillegg ender svært mange saker med avslag, men begrunnelser som ofte er diskutable både på juridisk og faglig grunnlag. Et eksempel er at Mattilsynet etter sitt regelverk skal sjekke at oppdretteren har utarbeidet et internkontrollsystem tilpasset den enkelte lokalitet. Dette tolker Mattilsynet som en adgang til å avslå søknad om lokalitetstillatelse fordi søkeren har overskridelser av lusegrensene ved andre lokaliteter de har i drift. Problemet er både at dette er tvilsomt ut fra regelverket og at det kan medføre at oppdretterne får avslag på søknader om å benytte svært velegnede lokaliteter.
Slik tvilsom og urimelig forvaltningspraksis er det selvsagt behov for å få overprøvet. Problemet er imidlertid at Mattilsynets klagesaksbehandling tar flere år, og for å få en rettslig prøving av avslagets gyldighet må man først ha fullført en klagesak. Oppdretterne må selvsagt finne andre løsninger på sine arealbehov enn å vente i årevis på en rettslig prøving av urimelige vedtak.
Halfdan Mellbye er partner og leder SANDS’ sjømatgruppe. Han er spesialist på reguleringen av sjømatnæringene som han har arbeidet med de siste 40 årene. Han har særlig omfattende erfaring og kompetanse på den offentlige reguleringen av akvakultur i Norge.
Han har skrevet “Rettslig regulering av norsk akvakultur” (2018) og han er medforfatter til «Akvakulturloven, kommentarutgave» (2024). Begge bøkene er utgitt på Universitetsforlaget. Halfdan har møterett for Høyesterett.