Vi har de siste årene hatt en lang diskusjon om nye reguleringstiltak for akvakulturnæringen. Diskusjonen kan gi inntrykk av at aktørene i akvakulturnæringen er avhengige av nye reguleringstiltak fra de politiske myndighetene for å oppnå en positiv utvikling av rammevilkårene i næringen. Dette er en feiloppfatning om man overser den store frihet forvaltningen har til å endre rammevilkårene for næringen «nedenfra» – gjennom endring av forvaltningspraksis.
Rettslig sett er dette en følge av at mange av de sentrale avgjørelsene i akvakulturnæringen treffes av forvaltningen innenfor rammene av deres «frie skjønn». Det betyr at lovbestemmelsene som forvaltningen styrer etter gir dem rettslig adgang til å velge «fritt» om de skal si «ja» eller «nei» til en søknad, hvilke vilkår de skal sette om de sier «ja» og hvilke krav som i praksis skal settes til saksutredning. Denne friheten kan være stor i enkeltsaker.
Det å forstå og fastlegge forvaltningens spillerom i den enkelte sak er et juridisk spørsmål. Regelverket må tolkes i forhold til den faktiske saken. For oss som advokater vil vi i de fleste tilfeller kunne se både hvordan forvaltningen kan argumentere for å gi klientene våre det de ønsker og for å treffe et negativt vedtak. Vår oppgave er som regel ikke å finne ut av hva som er grensen mellom det ulovlige og det lovlige. Som regel er oppgaven å overbevise forvaltningen om at den løsningen våre klienter ønsker også er den myndighetene bør ønske. Vi skal prøve å få myndighetene til å ønske å treffe det vedtaket våre klienter er best tjent med.
Forvaltningens handlefrihet er ikke bare knyttet til resultatet i en sak. Forvaltningen vil også ofte ha et stort spillerom når det gjelder spørsmålet om hvor grundig en sak skal behandles. I de senere årene har vi særlig i saker med miljøkonsekvenser hatt en utvikling der saksbehandlingen blir stadig mer omstendelig og tidkrevende. Det er oftest positivt at myndighetene undersøker en sak grundig, men i mange miljøsaker er utfordringen at man står overfor usikkerhet som gjør at man ikke blir mye klokere ved å undersøke bedre. En av de store utfordringene i dag er å få forvaltningen til å bruke sin frihet når det gjelder saksutredningens omfang til å finne en riktig balanse mellom grundighet og tidsbruk.
Myndighetene vil ofte se seg tjent med å argumentere med at man gjør det man er nødt til for å følge et regelverk. Det er ofte argumentasjonen både når forvaltningen skal forklare hvorfor de må treffe negative vedtak og når de skal forklare hvorfor saksbehandlingstiden blir uakseptabelt lang.
En av de viktigste oppgaver vi advokater har dreier seg om å argumentere for at myndighetene tar feil – at de ikke er tvunget til å treffe negative vedtak eller å bruke uakseptabelt lang tid. Utgangspunktet må være at det er lovlig både å gjennomføre en effektiv tidsbesparende saksbehandling og å treffe fornuftige og næringsvennlige vedtak.
Man må imidlertid argumentere overbevisende, for det frie skjønnet innebærer at det også kan være lovlig med lang og omstendelig saksbehandlingstid og ufornuftige og næringsuvennlige vedtak. Uansett er det viktig å kjenne det rettslige spillerommet forvaltningen faktisk har i den enkelte sak.
Halfdan Mellbye er partner og leder SANDS’ sjømatgruppe. Han er spesialist på reguleringen av sjømatnæringene som han har arbeidet med de siste 40 årene. Han har særlig omfattende erfaring og kompetanse på den offentlige reguleringen av akvakultur i Norge.
Han har skrevet “Rettslig regulering av norsk akvakultur” (2018) og han er medforfatter til «Akvakulturloven, kommentarutgave» (2024). Begge bøkene er utgitt på Universitetsforlaget. Halfdan har møterett for Høyesterett.