Information technology background. Network business infographics. it computer technology concept.

Tillatelser til miljøteknologiformål

28 Mar 2022

Høringsfristen for regelverket om ny ordning for tillatelser til miljøteknologi på sjølokaliteter i akvakulturnæringen gikk ut 14. januar d.å. Nærings- og Fiskeridepartementet arbeider nå med den endelige utformingen av dette regelverket. I denne artikkelen gir jeg en presentasjon av den foreslåtte ordningen og kommenterer noen av forslagene, blant annet på bakgrunn av det som har kommet frem i høringen.

Forslaget til regelverk legger opp til årlige tildelingsrunder for tillatelser til miljøteknologiformål. Det betyr selvsagt ikke at det regelverket som nå antakelig vedtas vil gjelde uendret i en årrekke. Det er ikke noen omfattende prosess å endre forskriften, og vi må anta at det vil skje etter som man innhenter erfaringer med systemet. Muligheten til å endre systemet ut fra innhentende erfaringer er en stor fordel ved denne ordningen sammenliknet med de tidligere utviklingstillatelsene.

Forskriftsforslaget fastslår i § 7 de miljøkrav som må oppfylles gjennom den teknologiske løsningen som søkeren forplikter seg til å benytte. Bestemmelsen inneholder i realiteten minstekrav til den teknologiske løsningen i og med at søkerne må være sikre på at kravene kan oppfylles ved den teknologi de velger. Det er derfor viktig at disse kravene er «riktig» utformet i forhold til hva man kan oppnå teknologisk og ut fra målet om å bidra til teknologiutviklingen i havbruksnæringen.

Kravet som er foreslått er at det ikke skal slippes ut egg og frittsvømmende stadier av lakselus og at 60% av fôrspill og slam fra fisken samles opp. Kravet er ment å være teknologinøytralt, og det er derfor utformet som et krav til lokaliteten. Det betyr for eksempel at oppdretteren har mulighet til å benytte en effektiv lukket teknologi eller en teknologi som på annen måte sørger for effektiv oppsamling slik at lakselus og slam (60%) ikke forlater lokaliteten.

Høringsnotatene kommenterer begge disse kravene. Når det gjelder kravet om nullutslipp av lakselus er det pekt på at dette er et krav som virker begrensende på teknologivalget til søkeren. Det er derfor reist spørsmål ved om kravet kan settes til 0,1 lus pr fisk som tilsvarer det kravet som gir grunnlag for unntaksvekst i trafikklyssystemet. Da vil søkerne få større frihet mht teknologi samtidig som man holder seg innenfor den lusegrensen som lovgiver ellers har akseptert som uproblematisk. Også kravet om 60% oppsamling av slam er kritisert, både fordi det oppfattes som innholdsmessig uklart i praksis og fordi det oppfattes som uhensiktsmessig begrensende mht teknologi. Et slikt generelt krav til oppsamling av slam er blant annet problematisk fordi det reelle behovet for å samle opp slam varierer sterkt fra lokalitet til lokalitet. Ved de fleste av dagens sjølokaliteter er ikke utslipp av slam noe miljøproblem.

Utkastet til regelverk har videre lagt stor vekt på utformingen av reglene for tildeling av tillatelser. Det er her tydelig at Nærings- og Fiskeridepartementet ønsker å unngå den omfattende og tidkrevende saksbehandlingen man har erfart i sakene om utviklingstillatelser. Det er her en stor ulikhet i at tildeling av utviklingstillatelser har en annen økonomisk verdi siden tillatelsene kunne konverteres til ordinære tillatelser. Det er i utgangspunktet to alternativer i det foreslåtte regelverket; tildeling etter «innovasjonspoeng» eller tildeling etter auksjon. Svakheten ved begge disse alternativene er at de er lite innrettet for å prioritere de innovasjonsprosjektene som vil ha størst potensial for å bidra til positiv kommersiell teknologiutvikling. Det skal kun ha en begrenset betydning ved valg mellom prosjekter som har like mange «innovasjonspoeng». Etter min oppfatning er det god grunn til å sette spørsmål ved om hensynet til potensiale for teknologiutvikling er tilstrekkelig vektlagt. Det fremstår i tillegg som lite hensiktsmessig å tildele tillatelser som skal gi teknologiutvikling til den søkeren som vil betale mest penger til staten ved en auksjon. Det synes mer hensiktsmessig at søkeren forplikter seg til å investere aksjonsbeløpet i utvikling av teknologi.

Utkastet til regelverk inneholder også spesielle klageregler. Jeg har ingen innvendinger mot at det oppnevnes en egen klagenemnd, forutsatt at denne tilføres tilstrekkelige saksbehandlingsressurser til å få klagene unna. Jeg er mer kritisk til forslaget om å begrense klagenemndas skjønn gjennom en upresis bestemmelse om at det må foreligge «vesentlig svikt eller mangler» i skjønnsutøvelsen. Klagebehandling dreier seg om overprøving av konkrete saker, og det er viktig at klagenemnda har anledning til å omgjøre de vedtakene der de finner klagen begrunnet. Det å begrense denne myndigheten i forkant kan slå uheldig ut fordi man ikke kan vite hvilke saker som kommer. Og dersom man skal begrense skjønnet bør det i hvert fall presiseres at klagenemnda kan reagere på usaklig forskjellsbehandling.

Det er til slutt verd å merke seg at utkastet til forskrift ikke inneholder den regelen som er inntatt i laksetildelingsforskriften § 23b fjerde ledd om utviklingstillatelsene. I denne bestemmelsen kreves det at prosjektet skal dokumenteres på forsvarlig vis, og det presiseres at: «Kunnskapen skal deles slik at den kommer hele næringen til gode.» Et slikt krav stilles altså ikke til de nye miljøteknologitillatelsene, og i utgangspunktet må man da legge til grunn at alle opplysninger om teknologien og teknologiutviklingen vil være forretningshemmeligheter som tilhører søkeren. For søkerne vil det her være viktig å håndtere spørsmål om patent og andre immaterielle rettigheter bevisst før søknaden sendes inn og eventuelt sette tydelige krav til Fiskeridirektoratet slik at man for eksempel ikke risikerer at patentrettigheter går tapt som følge av den offentlige behandlingen av søknaden.

Om forfatteren

Halfdan Mellbye
Halfdan Mellbye Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken "Rettslig regulering av norsk akvakultur" som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.