Lokalitets-søknader: Fylkeskommunene må følge loven når lokaliteter skal godkjennes

22 Oct 2021

Alle som arbeider i og med oppdrettsnæringen vet at prosessen for å få godkjent nye lokaliteter er svært tidkrevende og komplisert. Dette var også kjent da Stortinget vedtok akvakulturloven i 2005. Lovgiver ga derfor en regel som kan forenkle saksbehandlingen og spare tid. Denne regelen er det flere fylkeskommuner som bryter, men den konsekvens at saksbehandlingsprosessen blir mer tidkrevende enn det loven legger opp til.

Forfattere: Advokatene Lars S. Alsaker og Halfdan Mellbye

Akvakulturloven og laksetildelingsforskriften fastsetter at en oppdrettslokalitet ikke skal godkjennes om den er «i strid med vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven». Om Fylkeskommunen mottar en søknad om akvakultur som er i strid med gjeldende kommuneplan, så skal søknaden avvises fra realitetsbehandling.

Men loven har et viktig unntak.

Akvakulturloven § 15, 2 ledd har en bestemmelse som er ment å åpne mulighet for parallell behandling av en dispensasjonssak etter plan- og bygningsloven og en søknad om lokalitetstillatelse etter akvakulturloven. Dette kan være viktig for å spare tid i den totale saksbehandlingen. Bestemmelsen gir en kommune mulighet til å samtykke til at realitetsbehandlingen av en lokalitets-søknad kan settes i gang, selv om akvakulturvirksomhet er i strid med gjeldende kommuneplan. Forutsetningen for at dette kan skje er at kommunen har satt i gang en prosess for enten dispensasjon eller planendring.

Regelen er likevel utformet slik at både dispensasjon og endelig lokalitetstillatelse må være på plass før en slik tillatelse blir virksom. Om lokalitetstillatelsen blir ferdigbehandlet først, så må med  andre ord også dispensasjonen fra kommuneplan også bli vedtatt før det foreligger et tillatelsesgrunnlag som gir rett til å legge anlegget ut i sjøen.

Vi er kjent med at flere fylkeskommuner, på tross av at kommuner fastsetter samtykkevedtak etter akl. § 15, 2. ledd, likevel lar være å forholde seg til dette. Begrunnelsen fylkeskommunene gir for dette er dels basert på misforståelser.

Det hevdes at selv om akl. § 15, 2. ledd gir Fylkeskommunen adgang til å starte realitetsbehandling, så kan ikke sektormyndighetene fatte sine vedtak – fordi også disse vedtakene forutsetter at det ikke gis tillatelse til oppdrett i strid med gjeldende kommuneplan. Det er ikke riktig. For det første fordi sektormyndighetenes tillatelser uansett ikke er virksom før også Fylkeskommunen har truffet endelig lokalitetstillatelse. Så prosessen med offentlig høring og utsending til behandling hos sektormyndighetene kan uansett settes i gang.

Akvakulturlovens forarbeider har dessuten også klart forutsatt at en tillatelse ikke er virksom før også en dispensasjon eller en planendring har funnet sted. Dette er med andre ord ikke verre enn at f.eks. Kystverket fatter sitt innvilgende vedtak på vilkår av at også kommunen innvilger dispensasjon eller planendring som bringer akvakulturlokaliteten i samsvar med plangrunnlaget. Slik fremgangsmåte er grundig beskrevet i lovforarbeidene som Stortinget har gitt sin tilslutning til.

Den andre begrunnelsen er at fylkeskommunene mener det er feil å bruke tid på å realitetsbehandle en lokalitetssøknad som kanskje aldri får et endelig tillatelsesgrunnlag – fordi det er mulighet for at dispensasjonssøknad avslås. Vi vil ikke utelukke at det tenkes tilfeller der det å innvilge en dispensasjon er så urealistisk at det blir feil å bruke fylkeskommunens ressurser på å behandle saken. Men dette vil ikke være det normale. Når en kommune  gjennom et samtykkevedtak tydelig signaliserer velvilje i forhold til dispensasjonssøknad eller planendring, så vil det også være sannsynlig at dette følges opp av kommunen.

Når Stortinget har laget et normalsystem som er ment å sikre oppdretterne en mest mulig smidig saksbehandling – så kan ikke fylkeskommunen på generelt grunnlag sette sin egen vurdering over Stortingets – og dermed undergrave lovgiverviljen.

I normale tilfeller må det derfor være slik at når kommunen har truffet samtykke-vedtak etter akvakulturloven § 15 annet ledd, så må dette respekteres av Fylkeskommunen. Parallell saksbehandling av søknad om lokalitetstillatelse og dispensasjon/planendring kan da iverksettes.

Artikkelen er publisert i iLaks 22. oktober 2021

Om forfatteren

Lars Selmar Alsaker
Lars Selmar Alsaker Lars S. Alsaker har i mer enn 15 år jobbet med forvaltningsrett, herunder fiskerijuss. Erfaringen omfatter saker knyttet til oppdrettskonsesjoner, lokalitetsklareringer og håndtering av sanksjoner. Alsaker underviser i forvaltningsrett på Norges Handelshøyskole.

Comments are closed.