Forurensningsregelverket i akvakultur – en advarsel

18 Jan 2021

I høst fremmet Miljødirektoratet i samarbeid med Fiskeridirektoratet et forslag til revidering av forurensningsregelverket for akvakultur i sjø. Frist for høringsuttalelser var 4. januar, og saken ligger nå til behandling i Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementet - som skal vurdere de mange ulike forslagene til endringer i forskriftsverket.

Jeg mener det er grunn til å advare mot flere sider ved dette forslaget. Et hovedproblem med dagens regelverk er at det gir et for komplisert forvaltningssystem som ikke er i stand til å løse enkeltsaker raskt nok og som derfor er et hinder for å finne de beste miljømessige løsningene. Forslaget til nye regler bidrar verken til nødvendig forenkling eller til å gi bedre muligheter til å finne løsninger.

Direktoratene har etter min mening ikke hatt et tilstrekkelig fokus på forenkling. Jeg mener det er tydelig når det pekes på som et problem at tilsyn må koordineres bedre mellom ulike organer, mens det ikke vurderes om tilsynsansvaret bør flyttes til et enkelt organ. Hadde man ett tilsynsorgan for akvakulturanleggene ville alle koordineringsproblemer løses samtidig som kvaliteten ville blitt bedre.

En annen viktig praktisk problemstilling er i dag knyttet til klargjøring av nye lokaliteter for akvakultur i sjø. Miljømessig er dette praktisk viktig blant annet fordi det regelmessig er behov for å flytte anlegg til bedre lokaliteter. En endring i forurensningsregelverket burde derfor inneholde forslag som gjør det lettere å få godkjent velegnete lokaliteter i sjø.

Høringsnotatet inneholder ett forslag som kunne bidra til en slik forenkling. Der foreslås at nye lokaliteter som hovedregel ikke trenger tillatelse etter forurensningsloven. Det synes imidlertid ikke som om dette er et forslag som vil bidra til nevneverdig forenkling. Forurensningsmyndighetene skal fortsatt ha omfattende saksbehandlingsoppgaver ved den enkelte søknad fordi det skal vurderes om den enkelte lokalitet kommer inn under unntaksreglene for tillatelser. Og de nye reglene inneholder i tillegg andre regler som antakelig vil gjøre det mer komplisert og tidkrevende å få godkjent nye lokaliteter.

Høringsnotatet inneholder i tillegg en rekke nye regler om miljøovervåkning og rapportering. Dette er positivt så lenge rapporteringsplikten er saklig begrunnet ut fra forurensningshensyn. Faren ved et for omfattende rapporteringssystem er at det kan medføre at forvaltningen legger for stor vekt på forhold som ikke har forurensningsmessig betydning. De svært omfattende rapporteringskrav som foreslås i høringsnotatet har en slik risiko.

En viktig tiltaksregel knyttet til rapporteringsplikten er foreslått i forslag til akvakulturdriftsforskriften § 40 h. Her gis Fylkesmannen (eller Statsforvalteren som han nå heter) adgang til å kreve tiltak gjennomført dersom det «er grunn til å tro» at vannforekomsten ikke vil nå visse miljømål. I kommentaren til bestemmelsen utdypes «grunn til å tro» til at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt. Det er tilstrekkelig med «visse objektive holdepunkter». Det heter at en vag mistanke er ikke tilstrekkelig. Her er åpningen for skjønn svært vid, og det kan være adgang til å sette krav om tiltak i situasjoner der det er stor faglig uenighet knyttet til om dette i det hele tatt har noen miljømessig effekt.

Etter min oppfatning gir ikke en regel som dette tilstrekkelig rettssikkerhet for den som driver akvakultur. Regelen burde vært utformet med krav til dokumentasjon slik at det er mulig å overprøve den og det skulle vært innført andre garantier – for eksempel ved at at dette ikke var en beslutning som ble truffet av Statsforvalteren alene, men krevde enighet med Fiskeridirektoratet.

Uansett er dette et forvaltningsområde som bør følges meget nøye av de ansvarlige politiske myndigheter fremover. Det er sjøarealene som er vår viktigste ressurs når det gjelder utviklingen av akvakultur. Denne ressursen må forvaltes så godt som mulig, både for å bevare miljøet og for å sørge for at ressursens verdipotensiale kan realiseres. Forvaltningen av et regelverk som dette må følges opp aktivt for å sikre at miljøhensynene og næringshensynene balanseres riktig. Vi skal ikke skade miljøet, men vi skal heller ikke la en teoretisk mulighet for miljøskade hindre næringsvirksomheten – særlig ikke der eventuelle skader kan fanges opp og forhindres selv om næringsvirksomheten får fortsette.

Om forfatteren

Halfdan Mellbye
Halfdan Mellbye Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken "Rettslig regulering av norsk akvakultur" som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.

Comments are closed.