Er utleieforbudet for akvakulturtillatelser modent for revurdering?

09 Dec 2020

Akvakulturlovens § 19 fastsetter at akvakulturtillatelse kan overføres. Dette innebærer at både en konsesjon og en lokalitetstillatelse kan overføres til en annen innehaver. Samtidig fastsetter samme paragraf at utleie av akvakulturtillatelser ikke er tillatt. Vi mener det kan være grunn til å stille spørsmål ved om det kan være grunn til å fjerne, eller i det minste myke opp, dette forbudet. Det avgjørende bør være om opphevelse av forbudet kan medføre at eksisterende lokaliteter og konsesjonsbiomasse kan utnyttes mer effektivt – innenfor de rammene som er satt av hensyn til miljø og verdiskapning langs hele kysten.

Hva var begrunnelse for utleieforbudet?

Den sittende regjering har hatt som ambisjon at unødvendig byråkrati og unødvendige regler i havbruksnæringen bør fjernes. En av de tingene som det kan være verdt å se på er utleieforbudet i akvakulturlovens § 19.

For det kan synes som et paradoks at mens akvakulturtillatelser fritt kan kjøpes og selges, så er det forbud mot å gjøre det mindre – nemlig å leie ut en akvakulturtillatelse.

Om man skal vurdere om utleieforbudet i § 19 fortsatt har sin berettigelse eller ikke, kan det være et greit utgangspunkt å se på hva som var begrunnelsen da forbudet i sin tid ble etablert. I forarbeidene til akvakulturloven het det som følger:

«Tredje ledd bestemmer at utleie av akvakulturtillatelser ikke er tillatt. Ved vurderingen av om det foreligger et rettsstridig leieforhold skal det legges avgjørende vekt på om innehaver av tillatelse har gitt fra seg den økonomiske og/eller administrative rådighet over driften på en slik måte at vedkommende ikke lenger har den fulle, reelle kontroll og myndighet over produksjonen. Et leieforhold forutsetter normalt et vederlag. Det er imidlertid ikke avgjørende etter bestemmelsen om det betales vederlag. Formålet med forbudet er å sikre at innehavere av akvakulturtillatelser faktisk er den som driver akvakultur. Det er dessuten sentralt at det er innehaver av tillatelsen som er det ansvarlige rettssubjekt etter loven og som fullt ut har det reelle ansvar og kontroll med driften»

Som det ses var begrunnelsen for utleieforbudet at myndighetene ønsket klare ansvarsforhold. Det måtte ikke være tvil om at det fantes en ansvarlig innehaver, og at den ansvarlige også skulle ha reell kontroll med driften. At dette er relevante og viktige hensyn er lett å være enig i. Men trenger man et totalt utleieforbud for å ivareta disse hensynene?

Hva er situasjonen i dag?

Man kan litt forenklet si det er to typer akvakulturtillatelser det kan være aktuelt å omsette og å leie ut. Det er tillatelsen knyttet til konsesjonsbiomasse og lokalitetstillatelsen.

Om man tenker seg utleie av akvakulturtillatelser til aktører som ikke allerede er etablert i næringen med egne tillatelser, så kan en forstå at utleie neppe er en god ide. Å få inn helt nye virksomheter uten erfaring fra næringen, som leier konsesjonsbiomasse og/eller lokalitet, er nok ikke en oppskrift på trygg drift og klare ansvarsforhold.

Men å la allerede etablerte havbruksvirksomheter få muligheter til å leie tillatelser av hverandre  trenger ikke å føre til uklare ansvarsforhold. Her vil også produksjonsområdesystemet innebære at utleie av tillatelser vil måtte finne sted innenfor et begrenset geografisk område. Hensynet til at det skal skje verdiskapning langs hele kysten, og i alle fylker, vil dermed være ivaretatt. At utleie av tillatelser vil skje innenfor eksisterende PO-system vil også innebære at den miljømessige begrunnelsen for ulik behandling av ulike produksjonsområder ikke vil utfordres.

Når det gjelder utleie av lokalitetstillatelse, så skjer noe liknende allerede i stor utstrekning gjennom avtaler om samdrift og samlokalisering. Slike ordninger legger reglene i akvakulturdriftsforskriften og laksetildelingsforskriften allerede i dag aktivt til rette for. I realiteten er utleieforbudet på dette feltet allerede så uthulet – med myndighetenes velsignelse – at man like godt kan stoppe å late som om det eksisterer et virksomt forbud. Her kan man like godt si at det er lov å leie ut lokalitetsbiomasse til andre akvakulturvirksomheter innen samme PO-områder. Og de reglene man allerede har for samdrift og samlokalisering, og som er ment å sikre tydelighet i hvem som har reelt og juridisk ansvar for fisken på lokaliteten, kan i justert og forenklet form videreføres. Det man da oppnår kan være enklere avtale-strukturer for oppdretterne enn hva man i dag må etablere og enklere rutiner for melding til myndighetene over hvem som eier og har ansvaret for hvilken biomasse på den enkelte lokaliteten. Hvorfor måtte gå krokveier for å komme i mål når alle i grunnen er enig om at det skal være mulig å komme til mål?

Hva kunne kommet i stedet for dagens utleieforbud?

Men vi bør også stille spørsmål ved om det egentlig er noen tungtveiende grunner til at tillatelse knyttet til konsesjonsbiomasse ikke skal kunne leies ut til andre oppdrettere innen samme PO-områder. Man ville da kunne legge rette for samarbeid og markedsplasser for utleie av konsesjonsbiomasse og lokalitetsbiomasse mellom allerede etablerte oppdrettere innen samme PO-områder. Også delvis utleie av konsesjonsbiomassen, typisk på 780 tonn, bør kunne finne sted.

I realiteten dreier det seg om å lage praktiske ordninger for å møte et behov som stadig oppstår i næringen. Noen oppdrettere vil ha ledig lokalitetsbiomasse. Disse oppdretterne trenger konsesjonsbiomasse for å utnytte lokalitetene best mulig. På den annen side står oppdrettere som har tilgjengelig konsesjonsbiomasse og som trenger lokaliteter for å sette ut fisk. Oppdretternes behov kan endre seg raskt og effektive ordninger for utleie medfører bedre effektivitet i akvakultturnæringens produksjon. Forutsetningen er selvsagt at produksjonen foregår innenfor de rammene den enkelte oppdretter er underlagt for å sikre at produksjonen er miljømessig bærekraftig.

Slikt praktisk samarbeid eksisterer også i dag innenfor rammene av dagens regelverk. Men dette vil kunne forenkles og gjøres lettere dersom mer tilpassede regler kommer i stedet for utleieforbudet. Nøyaktig hvordan slike regler bør utformes trenger man nok å legge en del tankearbeid i. Poenget er at en opphevelse av utleieforbudet åpner for et større spillerom for å finne de beste løsningene. Dette vil kunne medvirke til økt verdiskaping langs kysten, og det vil innebære at de mindre oppdretterne får likere vilkår med de større oppdretterne. Realiteten i dag er at større oppdrettere oppnår betydelige stordriftsfordeler ved at de lettere kan planlegge for optimal utnyttelse av lokalitets- og konsesjonsbiomassen.

Om forfatteren

Lars Selmar Alsaker
Lars Selmar Alsaker Lars S. Alsaker har i mer enn 15 år jobbet med forvaltningsrett, herunder fiskerijuss. Erfaringen omfatter saker knyttet til oppdrettskonsesjoner, lokalitetsklareringer og håndtering av sanksjoner. Alsaker underviser i forvaltningsrett på Norges Handelshøyskole.

Comments are closed.