Unødige hindringer for teknologiutvikling i havbruk

13 Nov 2020

Tilrettelegging for utvikling av ny og bedre teknologi i havbruksnæringen er en av de viktigste politiske målsetningene i norsk sjømatpolitikk. I den praktiske virkelighet opplever vi imidlertid at nye teknologiprosjekter ofte møter byråkratiske hindringer som fremstår som unødvendige. Skal man få til en positiv teknologiutvikling er det viktig at utviklingen støttes også ved forvaltningens behandling av enkeltsaker.

Havbruksnæringen har hatt gode resultater lenge samtidig som oppdrettsvirksomheten har klare utfordringer knyttet til blant annet miljø, dyrevelferd og sykdomshåndtering. Dette medfører at næringen har stor vilje til å investere i utviklingen av ny teknologi. Det har vi for eksempel sett ut fra søknadsmassen til de grønne akvakulturtillatelsene i 2013 og den enorme interessen for utviklingstillatelser de senere årene. Resultatet er at enkelte store utviklingsprosjekter har blitt realisert.

Samtidig skjer det omfattende utvikling av teknologi på alle nivåer i næringen. Ofte utfordrer teknologiutviklingen regelverk og etablert forvaltningspraksis. Det er selvsagt viktig at de ulike myndighetene gjør den forvaltningsjobben de er satt til å gjøre også overfor ny teknologi. Vi må unngå at det innføres ny teknologi som for eksempel skaper nye miljøproblemer eller svekker dyrevelferden.

Spørsmålet er om myndighetene er gode nok til å skille mellom de tilfellene der det er nødvendig å sette krav til ny teknologi og de tilfellene der forvaltningspraksis må tilpasses for ikke å stanse en positiv teknologiutvikling. I min praksis ser jeg stadig situasjoner der teknologisk utvikling bremses og møter unødvendige hindringer bare fordi det som er etablert forvaltningspraksis ikke passer med det som er teknologiutviklingens behov. Det kan for eksempel gjelde for etablering av ny anleggsteknologi i etablerte anlegg, ved håndtering av situasjoner der fisk skal flyttes eller ved vurderingen av nye landanlegg. Felles for disse sakene er at det er svært vanskelig å få forståelse for at situasjonen bør håndteres annerledes for å unngå unødvendige hindringer for utviklingen av ny teknologi.

Etter min oppfatning trenges både en strategi og praktiske fremgangsmåter for å håndtere dette. En løsning kunne være at noen av de offentlige saksbehandlere som de siste årene har opparbeidet seg stor kompetanse på teknologiutvikling gjennom behandling av søknader om utviklingstillatelser ble satt i en gruppe som skulle bidra til å finne løsninger når teknologiutviklingen utfordrer etablert forvaltningspraksis. Denne gruppen burde kunne kontaktes når oppdrettere eller selskaper som utvikler ny teknologi i næringen opplever at de møter unødvendige utfordringer i regelverk og forvaltning. Gruppen ville da ha som oppgave å bidra til å finne løsninger slik at positiv teknologiutvikling ikke stopper opp.

Den politiske målsetningen om at Norge skal være ledende i utviklingen av teknologi i havbruksnæringen trenger praktisk virkemidler som dette for å realiseres. Myndighetene må erkjenne at den omfattende reguleringen av havbruksnæringen innebærer utfordringer som dette, og det må tenkes og handles utradisjonelt for å sikre at positiv teknologiutvikling ikke stopper opp på grunn av unødvendige byråkratiske hindringer.

Om forfatteren

Halfdan Mellbye
Halfdan Mellbye Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken "Rettslig regulering av norsk akvakultur" som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.

Comments are closed.