Hva kan oppdrettsforvaltningen lære av corona-håndteringen?

27 Nov 2020

Helselovgivningen og forvaltningen av den er vårt samfunns mest avanserte miljøforvaltning. Det er ikke rart. Helseforvaltningen har århundrer med erfaring når det gjelder håndtering av vanskelige miljøproblemer. Det er en historie proppfull av prøving, feiling og læring.

De beste elementene i corona-håndteringen viser hva avansert miljøforvaltning innebærer. Den er løpende kunnskapsbasert og veien fra den fremste kunnskapen til de som beslutter reguleringenes innhold er svært kort. Den er også kontinuerlig opptatt av å lære og å foreta nødvendige endringer. Forvaltningen er preget av en ekte forståelse av at det er miljøproblemet – epidemien – som setter den egentlige rammen for reguleringen. Samtidig må man – så langt det er mulig – håndtere situasjonen slik at skadevirkningene for øvrig blir så små som mulig.

Forvaltningen av akvakulturnæringen er heldigvis ikke krisehåndtering. Men det er avansert miljøforvaltning. Og på det området et det etter min oppfatning mye å lære av helseforvaltningens corona-håndtering.

Jeg skal nevne tre ulike eksempler på at både problemforståelse og håndtering av miljøproblematikken i akvakulturnæringen er mangelfull – dersom utgangspunktet er at de offentlige reguleringene er et virkemiddel for å løse miljøproblemer.

Det første eksempelet dreier seg om de politiske partiene. Før stortingsvalget i 2021 går en av de viktigste skillelinjene mellom partiene på om de ønsker å påby lukkede anlegg eller ikke, og de som krever lukkede anlegg begrunner det ut fra miljøhensyn. Et slikt synspunkt er etter mitt syn uttrykk for et ønske om å bruke miljø som symbol mer enn et ønske om å utvikle effektiv miljøforvaltning. Det skjer en enorm løpende teknologisk utvikling i akvakulturnæringen, og det er ingen grunn til å tro at et krav om lukkede anlegg er nødvendig for å håndtere miljøutfordringene. Det er faktisk like sannsynlig at et krav om lukkede anlegg kan være en hindring for å finne de beste løsningene.

Det neste eksempelet dreier seg om organiseringen av forvaltningen. Det som preger helseforvaltningen er at den forvaltningen som har ansvaret for å ha best mulig kunnskap om epidemien samarbeider direkte med den politiske ledelsen i beslutningsprosessen. Det er et tett organisert samarbeid som kun har ett mål – å legge forholdene til rette for at de beste løsningene blir valgt. Slik er det ikke når praktisk miljøregulering skal utformes i akvakulturnæringen. Her er ansvaret for å ha best mulig kunnskap spredd på flere offentlige organer og veien fra kunnskapen om miljøproblemer og løsninger til de politiske beslutningstakerne er ofte lang. Resultatet er dessverre ofte at løsningene blir preget av usaklige hensyn som politisk symbolikk og faglige særinteresser fremfor faglig baserte beslutninger med det klare siktemål at miljøproblemet skal løses.

Det tredje eksempelet er hentet fra forvaltningen av enkeltsaker. Sanksjonssaker i akvakulturnæringen, for eksempel straffesaker og saker om overtredelsesgebyr, dreier seg ofte om brudd på miljøregler. Det kan for eksempel være rømmingssaker eller saker om ulovlig anleggsutforming. I slike saker vil vi som advokater for oppdretterne ofte hevde at oppdretterne handlet forsvarlig miljømessig selv om de brøt de aktuelle miljøreglene. Når vi argumenter slik må vi akseptere at myndighetene er uenige og mener at oppdretterne handlet miljømessig uforsvarlig. Det som imidlertid ikke er akseptabelt er at myndighetene mener det er uten betydning for straffen om oppdretteren handlet miljøfarlig eller ikke. Dessverre ser vi ofte at myndighetene lar være å ta hensyn til om oppdretteren handlet forsvarlig eller ikke. Det innebærer at en miljømessig forsvarlig handling straffes like strengt som en handling der man ikke har tatt hensyn til miljøet. Det er ikke rett om målet er å motarbeide miljøskadelig praksis.

Vi står overfor mange miljøutfordringer i akvakulturnæringen. Jeg tror at en viktig forutsetning for å løse disse er at vi lærer av corona-håndteringen og utvikler en forvaltningsmetode som sikrer at løsning av miljøproblemene alltid settes i fokus.

Om forfatteren

Halfdan Mellbye
Halfdan Mellbye Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken "Rettslig regulering av norsk akvakultur" som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.

Comments are closed.