Reguleringen av lukkede anlegg på land og i sjø

·

Forskjellen i den rettslige reguleringen av lukkede anlegg på land og i sjø er nemlig enorm. Det er vanskelig å forstå grunnen til denne ulikheten om man kun ser på anleggenes utforming og miljømessige konsekvens. Det kan således være vanskelig å forstå hvorfor et lukket RAS-anlegg plassert på land skal behandles helt forskjellig fra det samme anlegget plassert på en flåte i sjøen. Samtidig viser dette at både utviklingen i teknologi og forståelse av næringens utfordringer endrer forutsetningene for reguleringene og gjør det nødvendig med løpende vurderinger av hensiktsmessigheten. Selv om det er store likheter mellom lukkede anlegg på land og i sjø er det antakelig riktig å beholde den reguleringsmessige forskjellsbehandlingen mellom produksjon av laks og ørret på land og i sjø – i hvert fall foreløpig.

Lukkede anlegg på land behandles i dag etter et reguleringsregime som i stor grad likebehandler slike anlegg med andre liknende anlegg i andre næringer. Det er ingen begrensning i antallet tillatelser, og det betyr at tillatelse gis dersom anlegget oppfyller alle aktuelle myndighetskrav. Det innebærer selvsagt også at selve driftstillatelsen etter akvakulturlovgivningen er uten verdi. Verdien ligger kun i anlegget som produksjonsbedrift. Denne reguleringen fungerer tilsynelatende godt i dag i den forstand at det er en rekke landbaserte anlegg under planlegging og bygging langs hele kysten. Dette har blant annet sammenheng med økt etterspørsel etter større smolt til utsett i sjøanleggene.

Lukkede anlegg i sjøen reguleres etter de samme reglene som ordinære åpne anlegg. Det innebærer at den som vil etablere seg i næringen ved å bygge et nytt lukket anlegg og plassere det i sjøen også må kjøpe oppdrettstillatelse og produksjonskapasitet. En slik investering vil være ekstremt kostnadskrevende og selvsagt helt uaktuell.  Miljømessig er den også ulogisk i og med at begrensningene i antallet oppdrettstillatelser i sjø er begrunnet ut fra miljøhensyn – dvs. de totale utslipp fra åpne anlegg. Til tross for at lukkede anlegg gir en helt annen kontroll over utslippene er det imidlertid to gode grunner til å beholde dagens regulering av lukkede anlegg i sjø.

Den ene grunnen er at konsesjonsverdiene gir en mulighet til å bruke tildeling av tillatelser som en økonomisk motivasjon til utvikling av teknologi for lukkede anlegg i sjø. Det er det myndighetene har prøvd å få til gjennom utviklingstillatelsene. Det er i dag flere prosjekter med lukkede anlegg som er gitt utviklingstillatelse, og også en god del søknader som ikke er ferdig behandlet i forvaltningen (de er under klagebehandling). Fremtiden vil vise om dette er prosjekter som vil lykkes, og om det vil bidra til utviklingen av lukket teknologi i sjøen. Det foregår også en vurdering av om det skal tildeles nye utviklingstillatelser, og et viktig spørsmål i den sammenheng er hvordan et eventuelt nytt regelverk for utviklingstillatelser best mulig kan bidra til den teknologiutvikling samfunnet ønsker.

Den andre grunnen til å beholde dagens regulering er at den legger til rette for en eventuell smidig overgang til lukket teknologi i sjøen. Målet er vel at man greier å utvikle en lukket teknologi som innebærer at produksjon av fisk med slik teknologi blir konkurransedyktig ved åpne anlegg. En reguleringsmessig likebehandling av åpne og lukkede anlegg i sjøen vil da gjøre at de etablerte oppdretterne kan flytte deler av sin produksjon fra åpne til lukkede anlegg uten at de mister produksjonsrettigheter. Det vil kunne bidra til utvikling av ulike produksjonsmetoder i oppdrettsnæringen.

Samtidig illustrerer den situasjonen jeg her har beskrevet at det er et behov for en løpende og åpen evaluering av reguleringsordningene i akvakulturnæringen. Både teknologiutvikling og kunnskapsutvikling skjer svært raskt. Dette er utfordrende for reguleringsordningene og krever at både forvaltning og politiske myndigheter følger med og er i stand til å gjennomføre de reguleringsendringer utviklingen krever.