«Dersom det er nødvendig ut fra hensynet til miljøet, kan departementet i forskrift endre tillatelsers omfang og redusere muligheten til å utnytte tillatelser innenfor ett eller flere nærmere angitte områder.»
Forhistorien til lovendringen er spesiell. Nærings- og Fiskeridepartementet har både i Stortingsmeldingen fra 2015 som introduserte trafikklyssystemet, og i senere drøftelser av regelverket, ment at regelverket allerede ga adgang til å redusere produksjonsadgangen i et område som fikk rødt lys. Det er imidlertid reist spørsmål ved dette fra Advokatforeningen og fra flere av advokatene som arbeider for næringen, meg selv inkludert. Det har også kommet kritikk fra det juridiske forskningsmiljøet.
I vinter har tydeligvis Nærings- og Fiskeridepartementet blitt så usikre på om det rettslige grunnlaget holdt mål at de bestemte seg for å foreslå en lovendring som ville styrke adgangen til å vedta produksjonsreduksjoner som en del av trafikklyssystemet. Beslutningen om å foreslå lovendringen må antakelig ha skjedd så sent at tiden har blitt svært knapp siden endringen måtte vedtas i vår for å kunne benyttes dersom det skal fastsettes en forskrift om reduksjoner i høst.
Resultatet har blitt en stortingsproposisjon som fremstår som et uvanlig ensidig forsvarsdokument for det som har vært Nærings- og Fiskeridepartementets syn i diskusjonen om lovligheten av produksjonsreduksjonene. I tillegg ble det gjennomført en høringsrunde med svært korte frister som bryter klart med regelverket for slik høringer.
På tross av dette vedtok Stortingets flertall lovendringen. I den endelige voteringen var det kun Arbeiderpartiet som stemte mot.
Jeg skal ikke i denne artikkelen drøfte spørsmålet om Stortinget i dette vedtaket har «tettet hullene» i loven slik at de tidligere innvendingene står ved lag. Uansett utforming av loven er realiteten at de reduksjonene det er tale om å vedta innebærer inngrep i rettigheter som oppdrettsselskapene har betalt store beløp for. Slike rettigheter kan ikke lovgiver uten videre innskrenke.
Jeg vil her begrense meg til å knytte noen kommentarer til det som står uttrykkelig i den nye lovbestemmelsen. Reduksjoner kan kun skje der dette er «nødvendig ut fra hensynet til miljøet».
Denne begrensningen setter krav til saksutredningen før reduksjoner vedtas og den setter i tillegg en grense. Unødvendige reduksjoner er ulovlige.
Kravet til saksutredning innebærer at Nærings- og Fiskeridepartementet, før en eventuell reduksjon vedtas, må utrede spørsmålet om reduksjonen er nødvendig. Dette spørsmålet er ikke utredet i forkant av de trafikklysene som allerede er plassert i 2017 og 2018. Disse er, etter det jeg har forstått etter å ha gjennomgått de faglige utredningene som begrunner ordningen, begrunnet ut fra beregninger av dødelighet på utvandrende smolt. Faggruppen som gjennomførte utredningene er meget påpasselige på å presisere hvilket arbeid de har gjort, og hva som er overlatt til avgjørende myndighet i departementet. Departementet har imidlertid bygget direkte på de faglige rådene, og det innebærer at ingen har vurdert om de produksjonsreduksjonene som kan gjennomføres er nødvendige. Det må i den minste foretas en saklig vurdering av om de reduksjonene som skal gjennomføres vil ha en effekt som gjør at de kan anses som miljømessig nødvendige.
I sin mindretallskommentar i stortingsinnstillingen til loven har Ap og SV en bemerkning om at « nyere forskning har bidratt til å tette kunnskapshull i dagens metode og kan ha betydning for fargene som settes som følge av trafikklyssystemet.» Det er klart at nyere forskning, som belyser spørsmålet om produksjonsreduksjoner er nødvendig, skal tas med i saksutredningen. Det er et absolutt krav at den saklige utredningen skal bygge på all relevant tilgjengelig kunnskap når beslutningen om reduksjoner tas.
Når nødvendighet er utredet er neste spørsmål hva som ligger i kravet om at reduksjonene skal være nødvendige. Dette er drøftet noe i forarbeidene (Prop 95 L (2018-19)), og departementets hovedpoeng synes her å være at produksjonsreduksjoner er nødvendige fordi det ikke er andre generelle tiltak som reduserer lusetallene. Etter min oppfatning må det i tillegg gis en begrunnelse for hvorfor produksjonsreduksjonene kan forventes å ha en positiv miljøeffekt. Hvis det ikke kan forventes noen slik positiv effekt er reduksjonen unødvendige. For å vurdere dette må man vurdere hvilken effekt reduksjonene i praksis vil ha på de lokalitetene der reduksjonene sannsynligvis vil komme. Nødvendighet kan ikke vurderes uten å se på situasjonen til den enkelte oppdretter.
Fiskerimyndighetenes plan er å sette nye trafikklys høsten 2019 og gjennomføre eventuelle produksjonsreduksjoner i 2020. Veien frem til lovlige reduksjonsvedtak er ikke enkel, selv om det nå er vedtatt en ny regel i akvakulturloven § 9.
Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken “Rettslig regulering av norsk akvakultur” som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.