De planrettslige konsekvensene av at akvakulturanlegg i sjø er unntatt fra saksbehandling etter plan- og bygningslov er for eksempel ikke omtalt. Her gir høyesterettsdom fra 2009 (Muradalen-dommen) viktige føringer som burde vært behandlet.
De rettslige konsekvensene av akvakulturlovens § 8 burde også vært drøftet i større dubde. Dette er bestemmelsen som sier at ulike myndighetsorganer, herunder kommunen som plan- og bygningsmyndighet, plikter å foreta en effektiv og samordnet søknadsbehandling. Dette betyr på klart norsk at ulike myndigheter ikke skal tråkke i hverandres bed. Men hvordan påvirker dette kommunens kompetanse som planmyndighet i forhold til sektormyndighetenes kompetanse? Her burde en gitt klare eksempler på planbestemmelser som kommunene ikke har kompetanse til å vedta.
Rundskrivet burde også ha presisert at når akvakulturloven og laksetildelingsforskriften sier at akvakultur ikke må være i strid med gjeldende arealplan – så menes kun rettslig bindende planvedtak. Regionale planretningslinjer, som ikke er rettslig bindende, er således ikke til hinder for etablering av akvakulturlokaliteter.
Det er gledelig at rundskrivet slår fast at akvakultur som arealformål er omfattet for de sjøområder kun er avsatt til hovedkategorien «bruk og vern av sjø og vassdrag». Noen Fylkesmann har ikke akseptert dette. Rundskrivet burde imidlertid presisert at dette også gjaldt før pbl. fra 2008 trådte i kraft. Det burde også, med henvisning til konkrete SOSI-koder, vært presisert at hovedkategorien «bruk og vern» er noe annet enn almen flerbruk i sjø.
Flere eksempler på «hull» i det nye rundskrivet kunne vært nevnt. Vårt firma vil i tiden som kommer delta på arrangement der dette vil være tema – og der gjeldende rett vil bli utdypet.
Lars S. Alsaker har i mer enn 15 år jobbet med forvaltningsrett, herunder fiskerijuss. Erfaringen omfatter saker knyttet til oppdrettskonsesjoner, lokalitetsklareringer og håndtering av sanksjoner. Alsaker underviser i forvaltningsrett på Norges Handelshøyskole.