,

Grunnrente og havbruksnæringens samfunnsoppgave

·

Havbruksnæringen tjener ikke penger på å høste av en ressurs som tilhører fellesskapet, slik tilfellet er med oljeutvinning og tradisjonelle fiskerier. Oppdrettsfisken er husdyr. De er avlet frem fordi havbruksnæringen etterspør dem, og fisken er kjøpt og betalt av oppdretterne. Dersom det ikke var et marked for fisken ville den ikke eksistert. Grunnrenten kan ikke begrunnes med at oppdretteren tjener penger på å høste en felles ressurs.

Havbruksnæringen disponerer sjøarealer som tilhører samfunnet i fellesskap. Arealbruken må oppdretterne finne seg i å betale rimelig leie for, på samme måte som den som gis rett til å benytte offentlig eid grunn på landjorden. Noen leie ut over det som er rimelig er det imidlertid ikke noen grunn til at næringen skal betale.

Matfiskoppdrett av laks og ørret kjennetegnes i tillegg ved at de krever oppdrettstillatelse som i dag har en verdi på inntil NOK 100 millioner pr tillatelse. Dette kan heller ikke begrunne grunnrente. Det er en konsekvens av en bevisst offentlig regulering der man har valgt å begrense næringen ved å tildele et begrenset antall produksjonstillatelser. Det er adgangen til den begrensede næringen man her betaler for. Fra myndighetenes side har det helt siden 1980-tallet vært en bevisst holdning til at denne begrensningen er en verdi for oppdretteren, og verdien er benyttet som et reguleringsverktøy. Det er blant annet benyttet for å sikre en ønsket rekruttering til næringen, for å sikre geografisk spredning slik at næringen kan bidra til distriktsutvikling langs hele kysten og for å bidra til gjennomføring av ønskede oppdrettsprosjekter. I tillegg er det benyttet for å sikre staten inntekter, og det er helt siden 1980-tallet akseptert at tillatelsene blir omsatt privat til markedspris. Det innebærer at selskapene som eier tillatelser i dag enten har betalt markedspris, eller fått tillatelsene til redusert pris ut fra et bevisst politisk ønske. Å kreve ekstra skatt fordi tillatelsene i dag er verdifulle er nettopp å skattlegge en næring ekstra mye fordi den er lønnsom.

Grunnrenten er i tillegg søkt forklart med at havbruksnæringen må betale samfunnet for de miljøbelastninger næringen påfører samfunnet. Dette mener jeg er den største feilslutningen av alle. Samfunnets forventning til havbruksnæringen er todelt. For det første skal næringen produsere fisk i store mengder fordi dette er noe verdens befolkning etterspør og trenger. En slik produksjon vil selvsagt skape miljøutfordringer, og næringens andre samfunnsforpliktelse er å bruke nødvendige ressurser for å håndtere de miljøutfordringene som skapes. Sagt med andre ord: Havbruksnæringen skal ikke betale for å få lov til skade miljøet – de skal bruke pengene de tjener til å investere slik at de unngår å skade miljøet. Og det skal de gjøre samtidig som de produserer store mengder fisk.

Den overordnede målsetningen for forvaltningen av næringen er for øvrig den samme. Myndighetene skal arbeide for å bidra til en miljømessig bærekraftig og samtidig stor produksjon i havbruksnæringen. Det gjøres blant annet ved å etablere ordninger som motiverer oppdretterne til å investere i prosjekter som kan løse næringens miljøutfordringer. Utviklingstillatelsene er et eksempel på dette. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg i denne spalten, kan man imidlertid reise spørsmål ved om fiskerimyndighetene har tilstrekkelig fokus på å velge ut de prosjektene med det største positive miljøpotensialet ved valg av prosjekter som skal tildeles utviklingstillatelser. Dette ville vært i tråd med både myndighetenes samfunnsoppgave og samfunnets forventning til havbruksnæringen.