Fiske_shutterstock_534737719

Generasjonsskifter – spesielt for fiskebåtrederi

Det å overføre verdien fra en generasjon til en annen er først og fremt en prosess. Det tar tid å gå fra den sterke og optimistiske byggetid, gjennom mange gode og mindre gode år der eier kanskje må pantsette hus og hjem for å overleve i et tøft marked, til det å ha større og større behov for at noen andre blir med på planlegging og drift.

Innledning

Noen har arvinger og andre har ikke. Det er ulike interesser og behov. Mange eier fartøy sammen med søsken og/eller mer fjerne slektninger. Det er ikke to rederi som er like – og ikke to personer som er det heller! Dette skaper selvsagt spenninger og følelser.

Det forhold at verdiene på fiskerettigheter har økt jevn og trutt siden det ble politisk korrekt å lukke allmenningen for nye deltakere, har skapt en sterkere spenning enn i de fleste andre bransjer. Det er i dag store verdier som overføres. Verdier som ikke gir godt utbytte i form av penger til eierne, men i form av penger til de som trer ut av fisket. Det er de som vinner slik dette spillet er bygget opp.

Det er ikke bare i den havgående flåten det finnes store verdier i dag. I varierende grad har det skjedd strukturering og oppbygging av store verdier i alle flåtegrupper. Det er ringnot og torsketrål som har ledet an i utviklingen av verdier, men de andre har kommet etter og det danner seg et marked for kjøp og salg av kvoterettigheter der markedsprisen tilpasser seg. Blir det mulig å øke taket på hvert fartøy vil det være en kjøper av kvotesett og prisen øke. Bare forventningen om heving av kvotetaket har vært nok til å øke verdien.

I denne artikkelen setter jeg søkelyset både på hva som skjer ved et generasjonsskifte generelt, men spesielt på grensen mellom de aktive og de som ikke er det siden dette kravet i deltakerloven er helt spesielt for eiere av fiskebåter.

Overføring mellom generasjoner

Vanligvis vil en overføring mellom generasjoner være en prosess om starter tidlig. I årene mellom 40 og 60 år vil de fleste redere ha funnet ut hvem og hvordan overføringen skal skje. Det kan være enkelt dersom man har ett barn, en sønn, og vedkommende følger i sin fars sjøstøvler. Da kan overføringen være enkel – i den grad det er enkelt for noen å innse at stafettpinnen skal gis til en annen. Det betyr jo at en selv ikke lenger er sterk nok eller flink nok til å bidra til rederiets verdiskapning. Ikke alle kjenner på denne grensen og kan akseptere den. Det er nok ikke bare en spøk når vi siterer rederen som sa at junior skulle få arve han «om han dør» – ikke når han dør som vi andre ville tenkt var mer naturlig.

Ett forhold som alltid er vanskelig er hvordan deling skal skje. Skal det alltid foretas likedeling mellom flere arvinger eller skal den som er på sjøen få en større andel? Tradisjonelt har det vært en sterk spenning mellom kjønn innen fiskeri. Det er sønner som drar på havet og døtre må være hjemme. Da blir det vanskelig med likedeling.

Det er en sterk tradisjon og naturlig ønske om rettferdighet knyttet til likedeling. Har man flere barn vil man gjerne at de skal få en lik andel av det man har bygget opp, men heller ikke at splid mellom disse skal få ødelegge rederiet. Denne balansen er kanskje litt vanskeligere på sjøen eller på land. Det skyldes at loven krever aktive fiskere som er bosatt langs kysten. Det setter sterke føringer på hvem som kan eie fartøy og kvoter.

Både odelsretten og kravet til aktive fiskere har ført til en spenning mellom dette likhetsprinsippet og faktisk likedeling. Jeg ser nærmere på hvordan det kan foretas likedeling innenfor rammene av deltakerloven nedenfor, men det er rimelig klart at mye av nøkkelen for giver ligger i hvordan man håndtere disse spenningene. Skal det likedeles? Hva er begrunnelsen for ikke å likedele? Finnes det rettslige muligheter til likedeling eller er alt stengt?

Som rådgiver for en rekke slike prosesser har vi sett betydningen av både å bruke god tid og ikke minst kommunisere klart og tydelig med neste generasjon på en måte der både forventninger og ønsker kommer tydelig frem fra begge parter. Det å unngå misforståelser kan sikre god flyt i et rederi med klare mål og samtidig sikre at arvingene har en avtale om hvordan dette skal gjøres, eller god forståelse, som igjen sikrer god samhandling og unngår eller utsetter tvister. Dette er nok likevel mye lettere sagt enn gjort.

Det er ikke til å stikke under en stol at det har vært mange tvister i fiskebåtrederi. Det er baksiden av medaljen når store verdier bygges opp. Bror står mot bror i opprivende tvister som ikke bare går ut over en generasjon, men skaper uhygge og misstemning i mange generasjoner fremover. Det kan kun unngås ved at man opptrer ryddig og lager avtaler om hvordan dette skal gjøres. Det å bruke aksjonæravtaler har vært litt fremmed for fiskere, men det er sjelden vi ser noen områder der det er større behov for slike avtaler. Giver har et stort ansvar for at dette blir styrt mot riktig havn. Det er lett å si at «mine barn får bestemme» og bare overlate fordeling av verdi og ansvar til disse. Det blir dermed overlatt mer eller mindre til naturloven, noe som i praksis har vist seg å være utilstrekkelig i mange tilfeller.

Spesielle forhold for fiskebåtrederi

Krav til bosted og nasjonalitet

Det er spesielt for fiskeri at staten legger seg så sterkt opp i hvem som skal få lov til å eie fiskebåter. Dette springer ut fra de historiske rettighetene som kystbefolkningen har til å høste av havet. Det er ikke tilfeldig at kystens folk må prioriteres, spesielt fremtredende blir dette hensynet når den gamle allmenningen lukkes. Innføring av 200 nm økonomisk sone, lukking av torsketrål og ringnot, og deretter mesteparten av de viktigste fiskeriene, har ført til mer gjennomregulert fiske og fangst.

Både kravet til nasjonalitet og kysttilhørighet er nedfelt i loven og anses for å ha gode grunner for seg. I forhold til EØS-avtalen valgte man naturlig nok å holde fisket utenfor avtalen. En sak er å la noen redere kjøpe seg opp antall kvoter, en helt annen sak er å la vedkommende flytte ut av landet med disse kvotene.

Denne reguleringen er vanskelig å opprettholde når kvoter blir kjøpt opp, eiere skifter og kanskje selskapet blir børsnotert (Havfisk). Det å sikre norsk eierskap gjøres i disse tilfellene gjennom dispensasjon der hovedeier må opprettholde sitt eierskap og utenlandske eiere kan ikke kontrollere mer enn 40 % av aksjene.

Krav til aktivt fiske

Det som kanskje er mest spesielt med fiske og fangst er kravet til aktivitet relatert til fiske og/eller fangst. Dette kravet stemme godt med hensynet til de som historisk har drevet fiske langs norskekysten. Dersom disse ikke blir prioritert ved et slikt krav vil det bli utvannet over tid. Spesielt når verdier bygger seg opp, noe det nærmest automatisk gjør når et marked blir lukket.

Aktivitetskravet er stilt slik at arvingen må være tilknyttet fiske. I praksis betyr det at man må inn i fiskermanntallet og være registrert som heltidsfiske («Blad-B»). Har du kommet inn der i ett år vil kravet til aktivitet være oppfylt. Det betyr også at de arvingene som ikke kommer inn vil stille i en egen kategori ved generasjonsskifte.

Det er videre et krav om at de som er aktive «eier» og «kontrollerer» mer enn 50 % av selskapet som eier fartøyet. Det er dette kravet som virkelig setter hensynet til likedeling på prøve. Har giver tre barn der bare ett er aktivt, vil det være loven som setter krav om eierbrøk. I alle fall minimum.

Det er også vanlig utenfor fiskeri at en giver overlater virksomheten til ett av flere barn. Gjerne med en liten andel til de andre slik at de får overført verdier, men uten avgjørende innflytelse på driften. Slik sett passer det fint innen fiskeri at den som går til sjøs og driver der skal være den dominerende. Vi hadde neppe hatt behov for en lovregulering i slike enkle tilfeller. Det er imidlertid flere faktorer som gjør fiskeri litt spesielt.

For det første har man over tid gjort unntak fra aktivitetskravet ved at også administrerende reder skal anses for aktiv i lovens forstand. Dette unntaket ble først kjent i 1978 («Midøy-saken») der man startet en slik praksis. Over tid er det gitt mange slike unntak og det er i dag mange rederi, kanskje spesielt de største, der disse ikke drives av «aktive fiskere», men «aktive redere». Bakgrunnen for lovkravet blir dermed utvannet.

Eierprosent til aktiv reder var opprinnelig satt relativt høyt, men har nå blitt redusert og om det finnes noen grense så ligger ikke den på mer enn ca. 10 %. En symbolsk prosent vil neppe bli godtatt, men i praksis har man godtatt ca. 13 %. Det kan også godtas flere aktive redere i rederi med flere båter.

Det er gode grunner til å stille spørsmål ved om dette aktivitetskravet burde vært endret for de største rederiene der det uansett ikke er aktive fiskere. Grensen mellom dispensasjon for Lerøy og Nergård til en liberal praksis knyttet til reder, er ikke stor. Det er samme grunnleggende hensyn som ligger bak og samme tema og relative mange andre likheter også. Imidlertid har det ikke vært noen stemning blant fiskere eller deres organisasjoner til å endre vilkåret i loven. Dermed blir dette videreført.

Verdsettelse av fiskebåtrederi

Markedskraft

Det har vært en stadig økning i verdi for de fleste fartøygrupper. Dette skyldes det faktum at staten har lukket allmenningen. Det slipper ingen andre inn og de som er inne kjøper opp kvotesett til de som går ut. I prinsippet skulle et slikt lukket marked stabilisere seg over tid, men når staten i tillegg øker kvotetaket for de enkelte fartøygrupper oppstår det en forventning om at den enkelte båt kan fiske mer. Denne forventning holder også prisen på kvoter oppe på et stadig høyere nivå.

I praksis observerer vi at verdien på kvoter utgjør ca. 10 ganger brutto fangst på det enkelte fiske. Det betyr også at netto årlig avkastning på slike verdier blir helt minimal. Rent økonomisk kan dette skje i et marked der kjøper ikke har andre investeringsbehov (f.eks nytt fartøy). Det er kun en marginal investering som fører til økte inntekter og ikke økte kostnader. Derfor kan disse betale denne høye prisen inntil kvotetaket er nådd for hver fartøygruppe. Det at flere går sammen om å kjøpe en kvote som deretter deles opp, har også en prisdrivende effekt. Mange fler kan betale 50 enn 500 MNOK.

Når dette kvotetaket er fylt opp vil vi forvente at kvoteverdien faller tilbake til den økonomiske tyngdeloven, nemlig at all egenkapital skal gi avkastning. Like selvsagt som at fremmedkapitalen skal gi avkastning. I mange år nå har fiskebåtredere brukt egenkapital til å kjøpe kvotesett. Dette stanser opp når kvotetak nås – ikke før. Og dersom myndighetene stadig flytter disse takene innen de enkelte fiskeri vil dette naturlig nok fortsette i samme spor.

Verdier påvirkes også av brutto fangst som igjen er svært avhengig av en god pris i førstehåndsmarkedet for fisk. Det betales tross alt bare ca. 7 NOK per kilo landet fisk i gjennomsnitt for alle de ca. 2,5 mill. tonn som fiskes på norske kvoter hvert år. Dette er langt mindre enn det betales for andre proteinkilder og det kan forandre seg i fremtiden. En dobling av pris vil igjen føre til en kraftig verdiøkning på kvoter. Det er mer sannsynlig at verdien av fangst vil øke enn at den vil bli redusert. Spesielt tatt i betraktning de utsikter som forskerne gir til økt fiske i våre farvann ved fremtidig global oppvarming. Det er jo godt nytt for de som faktisk har betalt verdien på dagens nivå.

Rabatt

Et tema som stadig går igjen ved kjøp av aksjer, eller innløsning av en aksjonær, eller ved en oversikt over verdier ved arv/skifte, er om det skal brukes full markedsverdi eller det skal beregnes en «rabatt». Begrepet stammer fra økonomisk teori som bruker det mer presise «illikviditets-rabatt». Dette er en rabatt som tar hensyn til at aksjene ikke kan omsettes i markedet, det gis gjerne lite utbytte og verdien av det å eie en aksje er høyere på papiret enn hva aksjonæren får ved f.eks. innløsning ved at to søsken gjør opp seg imellom.

En slik rabatt er det med andre ord sterke argument som taler for, men det betyr ikke at den skal fastsettes likt for alle tilfeller. I teorien kan det vises til at 30-40 % illikviditetsrabatt ikke er uvanlig dersom aksjene ikke lar seg omsette i et fritt marked og alternativet er å bli værende som aksjonær og nyte godt av verdistigningen – frem til den dagen det faktisk skjer et salg av hele fartøyet.

Jeg har deltatt i mange debatter og forhandlinger og ikke observert så høy rabatt. Det er mer vanlig med 10-20 % for fiskebåtrederi og en reder spurte meg om det ikke var «opplest og vedtatt» at 15 % skulle benyttes. Denne satsen har i alle fall gode grunner for seg sa jeg. Da får den innløste aksjonær en god del av de underliggende verdiene, samtidig som de gjenværende kan ha mulighet til å foreta en slik innløsning.

Aksjer eller fartøy?

Jeg har tatt utgangspunkt i at det er aksjer eller andeler i rederi, ansvarlig selskap eller annen selskapsform når jeg har drøftet verdi. Det er samme hensyn som nevnt over for alle de ulike eierposter. Når slike selskapsandeler omsettes er det viktig å se litt nærmere på hvilke gjeldsposter som trekkes fra før verdien av selskapsandelen fastsettes.

Forskjellen mellom aksje- og selskapsverdi er tross alt gjeld. Egentlig bare rentebærende gjeld, men mange lurer på om all gjeld eller bare rentebærende skal tas hensyn til. Bare teoretikere bryr seg. De fleste skjønner at gjeld er gjeld. Den må trekkes fra – krone for krone. Men husk at det skal være en arbeidskapital når selskapsverdi vurderes. Det blir dermed ikke helt enkelt å fastslå nøyaktig verdi av egenkapitalen.

Bankgjeld og andre forpliktelser lar seg lett fastslå, men størrelsen på skatteforpliktelsene er mer gjenstand for skjønnsmessige betraktninger. Her kan partene og deres rådgivere lett kjøre seg fast i en debatt.

Første punkt er å finne ut hvor stor forskjell det er mellom skattemessige verdier (saldo) og omsetningsverdi av hvert aktivum for seg. Fartøy, grunn- og strukturkvoter må verdsettes hver for seg for at skatten skal kunne beregnes.

Det som fremkommer da er en utsatt skatt for aktiva som kan avskrives og en latent skatt for aktiva som ikke lar seg avskrive. Beregnes skatten basert på nominell skattesats (23 %) blir det et høyt beløp når f.eks. fartøy og kvotesett verdsettes til 500 MNOK. Bokført verdi er null og de 106 MNOK utgjør et stort beløp uansett.

Poenget i denne sammenheng er at det blir feil å bruke 23 % og det blir omtrent like feil å ikke ta noe hensyn til skatten. Det riktige svaret ligger et sted mellom disse to ytterpunkt. Ved å sette utsatt skatt inn i en formel der skatte-, rente- og avskrivningssats utgjør hovedingrediensene, blir svaret gitt. En normal skattesats på ca. 10 % i dag er tilstrekkelig til å ivareta denne skatteeffekten. Dette blir litt avhengig av forholdet mellom avskrivbare kvoter og grunnkvoter for de konsesjonsavhengige fiskefartøy.

Alternative modeller

Skjevdeling

Som allerede nevnt er det naturlig å overlate mesteparten av verdien og antall aksjer til den arving som tross alt er aktiv og driver fartøyet som skipper, styrmann, maskinist – eller bas (fiskesjef). Lovens krav om mer enn 50 % må i alle fall respekteres. Det handler om å dele på en måte som tross alt ivaretar de som er aktive fiskere først og fremst. Disse må ivaretas først og fremst og den eneste måten å gjøre det på er å gi den eller de litt flere aksjer enn de andre. Hvor mange er litt vanskelig å gi eksakt svar på, men husk å ivareta begge parter. Ikke ta enten eller svar for gitt. Det kan godt hende at den som tilsynelatende er aktiv i dag – blir relativt passiv etter noen år – og den svært så aktive datter seiler opp som mest relevant til å være korresponderende reder i mange år fremover.

Likedeling

Transaksjon med betinget gave

Skal det skje en skjevdeling, bør man rett og slett bare gi en gave som er betinget. Det betyr at giver kan kreve at mottaker gjør en eller flere spesielle handlinger. Dersom en aktiv eier mottar 60 % av aksjene og selger fartøyet etter noen måneder – blir han pliktig til å gjøre opp med sine søsken. Kanskje 10 år kan være en fornuftig periode for å sikre at ikke den «tilsynelatende aktive» bare selger kvoteverdier og lar sine to søstre sitte igjen med noen få hundre tusen, mens den aktive mottar 200 hundre MNOK. Det er ikke en rimelig og god løsning sett fra givers ståsted – eller normal rettsfølelse for den saks skyld.

Det kan også settes som betingelse at den eller de aktive deler utbytte og gevinst ved salg av fartøy/aksjer likt. En slik betingelse endrer ikke eiersitsen, men deler den økonomiske verdi likt. Da har den/de aktive fremdeles kontroll over selskapet, men kan ikke selge seg ut av fiskeri uten å dele likt med sine søsken. En slik betingelse kan være i strid med deltakerlovens krav om «eierskap» og det må derfor tas tilbørlig hensyn til lovens krav når den etableres. Fiskeridirektoratet krever innsyn i alle avtaler eller betingelser ved gaveoverføring.

Det er ikke godtatt i praksis at giver etablerer aksjeklasser som sikrer kontroll til de aktive gjennom f.eks. det å eie alle de stemmeberettigede aksjer. Dette har departementet uttalt seg negativ til. Begrepet «eier» innebærer at den aktive fisker skal ha mer enn 50 % både av det økonomiske og juridiske eierskap.

Det er ikke arveavgift i dag, men det kan jo innføres igjen og da vil en gave kunne rammes av slike regler. Jeg mener likevel at en betingelse kan settes slik at gaven ikke skal avgiftsberegnes før betingelsen inntrer (utbytte/gevinst). Husk også at en betinget fordring/gjeld heller ikke skal gi grunnlag for formuesskatt.

Fordringsmodell

Et alternativ som ikke er i direkte konflikt med deltakerloven er at den/de aktive kan få kjøpe fartøy/aksjer. Ved å etablere en fordring mot selskapet har dermed giver tatt ut verdier som kan deles likt til arvingene uten at deltakerloven kan hindre det. Det kan virke litt paradoksalt at man ikke godtar aksjeklasser, men har heller ikke noen regel mot hvor mye gjeld som kan etableres. Den aktive er jo «eier», men bare av en langt mindre aksjeverdi enn uten slik gjeldsforpliktelse.

Salg til fulle verdier er relativt upraktisk og teoretisk siden det ikke er noen aktiv fisker som vil være i stand til å gi avkastning på verdiene. Dermed er det mer relevant med en favørpris som gjør den aktive i stand til å betale renter på fordringen og tilbakebetale avdrag. Renter og avdrag kan gjøres betinget av at eier faktisk tar ut midler fra selskapet (utbytte) eller foretar salg av hele eller deler av selskapet. Dermed etableres i realiteten en betingelse knyttet til fordringen som må oppfylles før det skal skje noe med fordringen.

En annen uheldig side ved fordringer er at den kan gi skattepliktig gevinst dersom salget skjer fra giver personlig. Vanlig teknikk er å selge aksjer i selskapet som eier fartøy. Da oppstår det en skattefri gevinst i eierselskapet. Denne blir først skattlagt ved faktisk uttak fra dette selskapet.

Nok en uheldig effekt er det forhold at fordringen skaper en økt formuesverdi for giver/selger. Det er en tilsvarende gjeldspost i kjøperselskapet, men det er jo en annen (hoved)eier som har den. Med andre ord er det ikke match mellom kreditor og debitor og formuesskatten øker. Sammenlignet med en modell der gaven er betinget har fordringsmodellen ingen spesielle fordeler, men nevnes for ordens skyld siden den har blitt benyttet i praksis.

Aksjonæravtaler

Det er vanlig å inngå avtaler mellom aksjonærene for å sikre at man har felles forståelse av hvordan eierskapet skal utøves. Ved å inngå en avtale på forhånd om når utbytte skal ta ut, hvem som skal delta i styret og hvilke beslutninger som krever enstemmighet, samt når avtalen skal endres og hvem som er pliktig til å respektere avtalen.

Innen fiskeri er det mindre vanlig med slike avtaler. Det er litt uheldig siden mange konflikter kunne vært unngått eller tvisten kunne vært redusert. Når forholdet mellom aktive og «passive» skal reguleres bør det gjøres i form av en aksjonæravtale. F.eks. vil det være behov for å si noe om hva som skal skje dersom den/de aktive ikke lenger er aktive. Skal fartøyet selges eller skal den aktive være pliktig til å overføre aksjene til neste generasjon? Hva om det er tre brør som eier fartøyet og bare den ene fikk barn som kunne/ville være aktive. Skal det etableres en plikt til å overføre? Til hvilken verdi? Slike spørsmål kan besvares i en aksjonæravtale.

Tvisteløsning

Det hender alt for ofte at grunnleggende tvister i familien blir kunngjort i pressen. Deling av familierederi har blitt mer konfliktorientert enn før, sannsynligvis delvis takket være de store verdiene som er i spill.

Den aktive som skal finansiere utkjøp av søsken vil få en større utfordring enn ellers når enhver form for finansiering krever at det kan betales renter og avdrag. Dermed vil det litt spesielle forholdet innen fiskebåtrederi som har lav direkteavkastning bli satt på spissen. En bank vil ikke finansiere mer enn at det kan betales renter og avdrag. I gråmarkedet kreves det høy rente og eneste gjenværende finansiering er dermed de søsken som skal tre ut. De kan godta en kontantandel og de kan vente med resten til det er fri likviditet til å betale avdragene.

Dersom det ikke er mulig å finne slike løsninger blir rederiets fremtid utfordret. Det er kun ved salg av fartøy med kvoter de høye verdiene kan finansieres. Satt på spissen blir den aktive fisker nødt til å selge fartøyet og alle eller deler av kvotene for å finansiere utløsning av søsken. Det er selvsagt viktig for giver å tenke gjennom dette forholdet. Det taler mot likedeling når slike situasjoner oppstår. Det bør derfor ikke gis mer til de som ikke er aktive, enn at den/de aktive kan innløse disse over driften. Det bør være en god rettesnor for den giver som har et ønske om å opprettholde rederiet i lang tid fremover.

Ett forhold som ofte kommer opp er at man blir rykende uenig i driften. Skal det kjøpes mer kvoter? Skal det investeres i nytt fartøy? Dersom det i lang tid har vært en alvorlig uenighet om driften kan det i lys av aksjeloven kreves at aksjene innløses. En slik innløsning må fastsettes av retten, men det har ikke vært noen tilfeller der fiskebåtrederi har blitt oppløst som en følge av denne bestemmelsen. Bare i noen få tilfeller har minoritetsaksjonær blitt hørt i en slik situasjon. Det er imidlertid flere tvister som har endt i salg eller forlik, rett før man skulle treffes i retten. Det er med andre ord en måte å løse en langvarig og fastlåst tvist.

Oppsummering og refleksjoner

Det er noen forhold som er spesielle for fiskebåtrederi. Kravet til aktivitet vil alltid være en utfordring som må håndteres riktig. Det er lett å forstå behovet for et slikt krav på fartøy mindre enn 12 meter, men mer utfordrende å forstå behovet med å opprettholde et kunstig aktivitetskrav for den havgående flåten som i svært stor grad eies av redere som ikke er fiskere.

Når staten regulerer markedet og oppfordrer til strukturering vil det uvegerlig bli større enheter og det kan virke mer anstrengt å opprettholde et aktivitetskrav for de største enhetene. Samfunnet bør ta konsekvensen av den opphopning av kvoter på færre hender – som nettopp er skapt og vedlikeholdt av staten – og ikke «late som» det er aktive fiskere som eier disse kvotene.

Vinnerne av «den lukkede allmenning» er nok de som har trådt ut i de siste 20 årene. Det er betalt store verdier til disse av de som blir i næringen. Bare i ringnotgruppen har dette beløpet passert 10 milliarder. Det er ikke uten grunn at det oppleves som urettferdig at staten kan «ta tilbake» disse verdiene ved å innføre tidsbegrensninger.

Verdiene er finansiert av banker og delvis av egenkapital. Den siste gir liten avkastning direkte i form av utbytte. Det er et veddemål om fremtidig utvikling av verdi på kvoter. Stabile rammebetingelser er en grunnforutsetning for at aktørene kan få lån og foreta ytterligere strukturtiltak. Verdi på fangst vil alltid være en variabel som aktørene i liten grad kan påvirke.

Jeg kan ikke få understreket sterkt nok behovet for avtaler mellom arvingene. Det er ikke en garanti mot tvister og uenighet, men en viktig faktor for å holde slike på et håndterbart nivå. En aksjonæravtale der giver har et realistisk synspunkt på hva som skal skje fremover og – ikke minst tar et klart og tydelig oppgjør mellom de som er aktive og de som ikke er det. Dette siste poenget har mindre betydning for den havgående flåten, men det er desto viktigere å gi klare føringer for hva som skal skje.

 

Om forfatteren

Ulf Sørdal
Ulf Sørdal Ulf H. Sørdal har lang erfaring med fiskeri og oppdrett. Han har arbeidet med skatte- og selskapsrettslige spørsmål og vært involvert i en rekke prinsippsaker for næringene over de siste 20 år. Han har deltatt i en rekke transaksjoner og konsolidering av både oppdrett, industri og fiskeri gjennom både juridisk arbeid og praktisk forretningsutvikling. Han har og har hatt en rekke styreverv.

Comments are closed.