Fiskeoppdrett_shutterstock_703043047

Kommunens rett til å bestemme ved etablering av akvakulturlokaliteter

Spørsmålet om hvilken myndighet vertskommunen har ved etablering av lokaliteter for akvakultur er rettslig uklart. Vi ser for tiden at kommunene er mer aktive og setter krav som det aldri har vært meningen at de skulle sette da regelverket ble utformet. Regional- og kommunaldepartementet arbeider for tiden med en veileder om arealplanlegging som forhåpentligvis vil avklare en del tvil.

Som kjent er regelverket for etablering av lokaliteter komplisert og omfattende og en rekke myndigheter er involvert i vurdering og tildeling av de i alt 4 ulike tillatelser som trenges for å ta i bruk en lokalitet i sjøen. Jeg har ved en rekke anledninger reist spørsmål ved om dette omfattende byråkratiske systemet er nødvendig og hensiktsmessig, og jeg har aldri sett noen begrunnelse for systemet som helhet. Det er etter mitt syn konsekvensen av en lite planmessig lovgivningsprosess der enkeltlover er vedtatt uten at noen har tatt ansvaret for å se regelverket som helhet og sørget for at regelverket for etablering av akvakulturlokaliteter blir så godt som mulig.

I det helhetlige systemet som er etablert er kommunens rolle når det gjelder arealbruken overordnet. Kommunen har gjennom kommuneplanens arealdel myndighet til å reservere områder i sjøen til akvakultur eller reservere områder til annen bruk slik at akvakultur forbys. Kommunen kan også velge å la områder i sjøen stå åpne for ulik bruk, herunder akvakultur.

Når de konkrete søknadene om etablering kommer er kommunen høringsinstans og skal kontrollere om en omsøkt lokalisering er i samsvar med kommuneplanens arealdel. Den øvrige saksbehandlingen av konkrete søknader foretas av fylkeskommunen og ulike statlige organer. Det er i denne delen av saksbehandlingen det foretas miljøvurderinger og settes konkrete vilkår for eksempel knyttet til den teknologi som kan benyttes.

Som en del av dette systemet er etablering av akvakulturanlegg i sjø unntatt fra den ordinære byggesaksbehandlingen etter plan- og bygningsloven. En konsekvens av dette er at kommunen ikke kan kreve reguleringsplan ved etablering av oppdrettsanlegg, slik de i alminnelighet kan ved etableringen av større anlegg. Dette ser vi imidlertid at utfordres av enkelte kommuner, og det er ett av de punktene som bør avklares i den nye veilederen fra Regional- og kommunaldepartementet. Det å kreve reguleringsplan er velbegrunnet i det ordinære byggesakssystemet der byggetillatelsen er den ene tillatelsen som skal innhentes, men ved etablering av akvakulturanlegg blir det et unødvendig tilleggskrav i forhold til et allerede svært omfattende reguleringssystem. Etter min oppfatning er det også i strid med plan- og bygningsloven.

Et annet område som er rettslig uavklart er kommunens adgang til å sette tilleggskrav ved vedtakelsen av arealplanen. Plan- og bygningsloven gir en viss adgang til å supplere arealplanens angivelser av tillatt bruk med utfyllende krav, men det er uklart hvor langt denne går. Ved etablering av akvakulturlokaliteter er spørsmålet her hva som er kommunens ansvarsområde, og hva som er ansvarsområdet til de andre fagmyndighetene som også skal gi tillatelse. Etter min oppfatning kan det for eksempel ikke være anledning for kommunen til å kreve lukkede anlegg ved nyetableringer i kommunen. Krav til anleggsteknologi er et spørsmål som først og fremst ligger under Fiskeridirektoratets ansvarsområde, og det er direktoratet som eventuelt kan innføre et slikt krav.

Veilederen som er under utarbeidelse i Regional- og kommunaldepartementet kan avklare en del av de spørsmål som er aktuelle på dette området. Derfor er det viktig at departementet får gjort et grundig arbeid med veilederen. Jeg mener av den grunn at veilederen bør sendes på høring til organisasjonene i oppdrettsnæringen. De kan ha svært viktige innspill i dette arbeidet.

Om forfatteren

Halfdan Mellbye
Halfdan Mellbye Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Halfdan har møterett for Høyesterett.

Comments are closed.