Samlet sett gir det et inntrykk av at myndighetene leter etter grunner for å avslå søknader. Det virker som om myndighetene er redd for at de skal innvilge for mange søknader.
Status pr. 10. juli er at det er gitt tilsagn om en eller flere tillatelser til 5 prosjekter. I alt 16 prosjekter har fått avslag av Fiskeridirektoratet, men en del av disse er under klagebehandling. 39 prosjekter er fortsatt under behandling, og det er stadig mulig å levere nye søknader.
Regelverket for utviklingstillatelsene gir i utgangspunktet et vidt skjønn for myndighetenes saksbehandling. Regelverket er usedvanlig tydelig på å understreke at ingen har rettskrav på å få tildelt tillatelse. Dette betyr imidlertid ikke at rettsreglene er uten betydning for saksbehandlingen. Forvaltningsretten setter uansett en rekke krav til forvaltningens saksbehandling. Ved den gjennomgang jeg har hatt anledning til å gjøre av de vedtakene som er fattet er det to ting jeg særlig har reagert på.
Det ene er at flere prosjekter har fått avslag på grunn av mangler ved beskrivelsen av prosjektet i søknaden. Forvaltningens begrunnelse varierer noe, men hovedpoenget synes å være at prosjektet ikke er godt nok beskrevet til at forvaltningen kan vurdere innholdet og muligheten for å gjennomføre prosjektet.
Vedtakene mangler imidlertid oftest en forankring til de krav til innhold som faktisk er gitt i regelverket. I veiledningen til regelverket for utviklingstillatelsene er det gitt en liste over temaer som skal tas opp i søknaden, men det sies lite om hvor grundig belysningen av temaene skal være. Det temaet er kun kommentert av Nærings- og Fiskeridepartementet i høringsbrevet til ordningen. Her fastslås det at kravet til grundighet er som ved søknader om FOU-tillatelser. Og ved slike søknader er det ikke satt veldig omfattende krav til søknadenes innhold. Det virker altså som om kravene til søknadenes innhold i praksis settes strengere enn det departementet har fastslått i forarbeidene til regelverket.
Kravene til dokumentasjon har en viss sammenheng med det andre kravet som i praksis settes. Slik jeg oppfatter vedtakene foretar Fiskeridirektoratet rene teknologivurderinger. Det vil si at de vurderer om den dokumentasjon som er fremlagt sannsynliggjør at prosjektene kan gjennomføres. Slik regelverket er utformet vil myndighetene selv ha betydelig frihet til å vurdere hvor omfattende teknologivurderinger de skal foreta. I og med at utviklingstillatelsene baserer seg på at oppdretterne skal lykkes med sine prosjekter for å få permanente tillatelser vil myndighetene kunne begrense seg til å foreta generelle vurderinger av prosjektbeskrivelsene og sette krav om dokumentasjon i utviklingsfasen. Oppdretteren må da selv bevise sin suksess under gjennomføringen.
Fiskeridirektoratet har altså valgt en annen fremgangsmåte. De foretar relativt omfattende teknologivurderinger i forkant og avslår prosjekter som ikke kan sannsynliggjøre sin gjennomføringsevne. Dette er et krevende saksbehandlingsprosjekt, og direktoratet understreker selv at saksbehandlingsoppgaven er svært omfattende. Mitt poeng er at dette ikke bare er en konsekvens av regelverket og de mange søknadene som har kommet inn, men også av de valg direktoratet selv har gjort om hvordan søknadene behandles.
I hvilken grad konsekvensen av dette er at myndighetene avslår søknader som burde vært innvilget er vanskelig å vurdere uten grundig gjennomgang av den enkelte søknad. Men en så stor avslagsprosent som man ser er uheldig sett på bakgrunn av det omfattende arbeidet som ligger bak søknadene og den store private investeringsvilje søknadsmengden gir uttrykk for.
Om behandlingen av avslagssakene er rettsstridig er også noe som må vurderes individuelt. Den sterke understrekingen i regelverket av at ingen har rett på tillatelse vil innebære at det skal mye til for at forbigåtte søkere kan gå til sak og oppnå en dom som medfører at tillatelse må gis. Det er mer realistisk at søkeren ved saksbehandlingsfeil har krav på at søknaden behandles på nytt eller eventuelt krav på erstatning for kostnadene med å utarbeide søknaden.
Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken “Rettslig regulering av norsk akvakultur” som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.