Offentlig forvaltning av oppdrettsnæringen uten styring

·

For oss som har fulgt oppdrettsnæringen i en årrekke er utviklingen dramatisk. Tidligere hadde vi en oversiktlig oppdrettsforvaltning som var preget av at den fulgte næringen nøye og oppfattet seg selv som en viktig aktør i utviklingen av en ny virksomhet. En utfordring kunne nok være at denne forvaltningen av og til hadde for stor forståelse for næringsaktørenes egne ønsker, men den helhetlige forståelsen av næringen var en stor fordel for å kunne forvalte på en treffsikker måte.

Utviklingen de senere år har gått i retning av spesialiserte fagforvaltninger som i for stor grad ser næringen fra sitt spesielle ståsted. Dette har skjedd samtidig som vi har hatt en generell utvikling i forvaltningen til å bli mer orientert mot formell regelstyring og mindre orientert mot praktisk formålsrettet styring.

I oppdrettsnæringen har ”kompliseringsprosessen” foregått flere steder parallelt. Det har vært en dramatisk utvikling av intensiteten i forvaltningsarbeidet som gjennomføres av Mattilsynet, Fylkesmenn og Fiskeridirektoratet. I tillegg har andre organer, for eksempel Fylkeskommuner, kommuner og Arbeidstilsynet, økt sitt engasjement overfor næringen.

Hvert av disse organene vil nok oppleve sitt engasjement som riktig og nødvendig, men vi mangler en helhetlig vurdering av hva som er den hensiktsmessige forvaltning av oppdrettsnæringen. Hovedproblemet er ikke at forvaltningen er komplisert og dyr for næringen. Hovedproblemet er at dette ikke er bra for samfunnet som helhet. God forvaltning av oppdrettsnæringen krever ofte at beslutninger tas av organer som er i stand til å se næringen som helhet og hvordan denne samspiller med miljø og samfunn. Det er dette man ikke får til med for snevert spesialiserte forvaltningsorganer.

I enkeltsaker opplever vi som ser mange problemsaker at forvaltningen for ofte bommer på sakens realitet. Problemet er ikke først og fremst at forvaltningen er for streng slik at næringen påføres kostnader de helst vil slippe. I enkeltsaker er problemet alt for ofte at forvaltningen bommer på sakens realitet slik at de kostnader og tap som påføres næringen er helt unødvendige. Etter min oppfatning er også dette en konsekvens av at forvaltningen blir for spesialisert og mister evnen til å se helheten.

En tilleggsutfordring ligger i at den omfattende forvaltningen er svært kostnadskrevende. Igjen er ikke problemet at dette koster penger for oppdrettsfirmaer som stadig setter nye rekorder i overskudd. Problemet er samfunnsmessig. Lakseprisene er ikke en stabil størrelse og før eller siden kan vi få et betydelig prisfall slik vi har opplevd i oljenæringen. Samfunnsmessig er det viktig at oppdrettsnæringen har rammevilkår som i størst mulig grad setter bedriftene i stand til å tåle reduserte priser. Da kan arbeidsplassene i oppdrettsnæringen, og de samfunnsmessige ringvirkninger næringen skaper, opprettholdes selv om prisene går ned.

Utfordringen i dag er at en komplisert oppdrettsforvaltning gjør at vi får både dårligere og dyrere forvaltning enn det som ville vært tilfelle om man hadde gjennomført en målrettet forenkling. Det er et arbeid som burde stå høyt på den politiske dagsorden før stortingsvalget.