Vi mangler i dag et regelverk som er egnet til å håndtere denne utviklingen. Hovedsvakhetene i systemet kan oppsummeres i to hovedpunkter.
Regelverket for oppdrettslokalitetene er uegnet som regelverk for å finne egnede lokaliteter og sikre dem for akvakulturformål. Denne jobben er i dag overlatt til kommunal planlegging. Slike planleggingsprosesser er av ulik kvalitet, og det er ingen som i slike prosesser har ansvar for å finne de gode oppdrettslokalitetene. Om lokalitetene finnes og reserveres for akvakultur er egentlig ganske tilfeldig.
Regelverket er også uegnet som metode for å tildele lokaliteter til den enkelte oppdretter. Tildelingssystemet er alt for tungvint og ressurskrevende. Søknader om bruk av lokaliteter skal innom fire ulike myndigheter som alle har selvstendig adgang til å avslå en søknad om brukstillatelse. Og dersom det er flere oppdrettere som ønsker å benytte samme lokalitet er regelverket uegnet som system for å løse konflikten. Det er en problemstilling lovgiver ganske enkelt ikke tenkte på da loven ble gitt.
De gode sjøarealene for akvakultur er en stor nasjonal ressurs, og en av de viktigste konkurransefortrinnene Norge har i den internasjonale akvakulturnæringen. Det er derfor ille at vi ikke har en regulering som sikrer at ressursen blir benyttet på best mulig måte.
Etter mitt syn er det et stort og umiddelbart behov for å evaluere regelverket for disponering av sjøarealene og utarbeide et regelverk som kan sørge for at de beste lokalitetene reserveres for akvakultur og fordeles mellom oppdretterne på en rettferdig måte. Dette krever en målrettet og helhetlig regulering som tar utgangspunkt i at sjøarealene er en offentlig ressurs. Det krever også at man ser ut over de rammene som ligger i det tilfeldige reguleringssystemet vi har i dag.
I et slikt lys er det tragisk at den eneste offentlige debatt som i dag foregår om dette temaet er en navlebeskuende diskusjon om fylkeskommunens myndighet før og etter regionreformen. Det er reguleringssystemet som helhet som må endres, og i den forbindelse er det et mikrospørsmål om de offentlige tjenestemenn som håndhever den ene av de fire tillatelsessystemene som i dag styrer lokaliseringsspørsmålene er ansatt i fylkeskommunene eller Fiskeridirektoratet.
Ved en ordentlig gjennomgang av dette regelverket må vi være villig til å vurdere langt mer fundamentale endringer. Det bør blant annet vurderes om det offentlige bør ta eierskap over sjøarealene og benytte eierskapet til selv å finne frem til de beste oppdrettslokalitetene. Og det bør definitivt vurderes hvilke fordeler man vil oppnå ved å flytte retten til å tildele tillatelse til å benytte en lokalitet, og sette de nødvendige vilkår, til ett offentlig organ. Det kan ikke være nødvendig at vi har fire ulike offentlige organer som skal passe på hverandre – slik realiteten er i dag.
Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken “Rettslig regulering av norsk akvakultur” som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.