Med ”å trå feil” mener jeg at man lager et reguleringsregime som bommer på den miljømessige virkeligheten, enten ved at man tillater en vekst som ikke er bærekraftig eller at man forbyr videre vekst til tross for at man ut fra miljøhensyn kan vokse mer.
I vår skal det faglige grunnlaget for beslutningen om kategorisering skje. I slutten av februar publiserte Veterinærinstituttet listen over de 10 fagfolkene som skal sitte i en ekspertgruppe som skal ”gjøre en overordnet analyse av all tilgjengelig kunnskap for å gi en beskrivelse av lakselusindusert villfiskdødelighet per produksjonsområde” – som det står i Veterinærinstituttets melding på nettet.
Det er selvsagt bra at det på denne måten utarbeides en faglig analyse som vil bli offentlig. Analysen må forventes å gjennomgå det foreliggende faktagrunnlag og også gi uttrykk for den usikkerhet som foreligger når man på bakgrunn av faktagrunnlaget skal konkludere med hensyn til i hvilken grad lakselus fra oppdrettsanleggene medfører villfiskdødelighet.
På bakgrunn av denne analysen blir det så Nærings- og Fiskeridepartementet som skal fastsette status i det enkelte området. Etter St. Meld. 16 (2014-15) blir departementets oppgave å sette de områdene der det er sannsynlig at mindre enn 10% av villfiskpopulasjonen vil dø på grunn av luseinfeksjon i grønt, områdene der sannsynligheten ligger mellom 10 og 30 % dødelighet i gult og områder med over 30% sannsynlig dødelighet i rødt. Hvor krevende denne oppgaven blir for departementet vil avhenge av hvor klare konklusjoner den faglige analysen gir.
En særlig utfordring i dette arbeidet ligger i at det er knyttet politiske forventninger til konklusjonen av arbeidet. Reaksjonene fra miljøbevegelsen vil bli sterke om alle produksjonsområdene går i grønt. Reaksjonene fra næringen og fra politisk og økonomiske interessegrupper som ønsker vekst vil bli sterke om mange produksjonsområder går i gult og rødt. Det politisk ønskelige vil være en god balanse mellom gule og grønne områder, men det er selvsagt på ingen måte gitt at det vil være resultatet av den faglige prosessen som nå skal gjennomføres.
Juridisk sett er det noen viktige rammer for departementets vurdering. De må de bygge på rett faktum. Dersom konklusjonene med hensyn til dødelighet i villfiskpopulasjonen er usikre kan myndighetene til en viss grad bygge på et forsiktighetsprinsipp. Det er imidlertid begrenset hvor langt man i denne reguleringen kan gå i å benytte et slikt prinsipp i og med at man da vil fravike den prosentvise sannsynlighetsvurdering som er beskrevet i stortingsmeldingen. Departementets vurderinger må også være begrunnet på en måte som gjør det mulig å vurdere om de ulike produksjonsområdene er behandlet likt.
Den omfattende saksbehandlingsprosedyren vi til nå har sett knyttet til regelverket for produksjonsområdene inneholder svært begrenset veiledning om den faktiske begrunnelse for de avgjørende valg som nå skal gjøres knyttet til det enkelte produksjonsområdets status. Regelverket beskriver kun konklusjonen, den beskriver ikke veien til konkusjonen. Det må derfor forventes at både ekspertgruppen og departementet vil bidra til at vedtakene om kategorisering av det enkelte produksjonsområdet begrunnes på en grundig og god måte som er egnet for etterprøving.
Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken “Rettslig regulering av norsk akvakultur” som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.