Prosessen med å kategorisere det enkelte produksjonsområdet
For tiden pågår arbeidet som skal danne grunnlaget for å kategorisere de 13 produksjonsområdene for laks- og ørretproduksjon som rødt, gult og grønt.
I vår skal det faglige grunnlaget for beslutningen om kategorisering skje. I slutten av februar publiserte Veterinærinstituttet listen over de 10 fagfolkene som skal sitte i en ekspertgruppe som skal ”gjøre en overordnet analyse av all tilgjengelig kunnskap for å gi en beskrivelse av lakselusindusert villfiskdødelighet per produksjonsområde” – som det står i Veterinærinstituttets melding på nettet.
På bakgrunn av denne analysen blir det så Nærings- og Fiskeridepartementet som skal fastsette status i det enkelte området. Etter St. Meld. 16 (2014-15) blir departementets oppgave å sette de områdene der det er sannsynlig at mindre enn 10% av villfiskpopulasjonen vil dø på grunn av luseinfeksjon i grønt, områdene der sannsynligheten ligger mellom 10 og 30 % dødelighet i gult og områder med over 30% sannsynlig dødelighet i rødt. Hvor krevende denne oppgaven blir for departementet vil avhenge av hvor klare konklusjoner den faglige analysen gir.
Det er ett stort overordnet spørsmål i dette arbeidet. Er bruken av lakselus som miljøindikator på områdenivå er riktig ut fra et miljømessig synspunkt?
Det formelle utgangspunktet for reguleringen er i dag en uttalelse fra Næringskomiteen i Stortinget om at det er en sammenheng mellom lus i oppdrettsmerdene og dødelighet hos villfisken. Men er dette i virkeligheten en sammenheng som stemmer med trafikklyssystemets reguleringsordning. Det at de store forskningsmiljøene som har arbeidet med å beskrive sammenhengen foreløpig ikke har kommet til klare konklusjoner kan være en indikasjon på at den sammenhengen trafikklyssystemet bygger på ikke eksisterer – eller i hvert fall ikke er så entydig at man kan basere reguleringssystemet på den. Dette er selvsagt helt sentralt av flere grunner. Mangler sammenhengen mellom lakselus og bærekraft mister systemet legitimitet. Det er samtidig et stort problem for det felles ønsket om vekst i akvakulturnæringen om oppdrett av laks og ørret i store deler av landet stemples av myndighetene som ikke-bærekraftig (får gult eller rødt lys) uten at det er saklig grunnlag for det. Det vil skade akvakulturnæringens omdømme enormt, og det vil være svært ille om en slik stempling skjer uten tilstrekkelig saklig grunnlag. Dette er den faglige utfordringen til ekspertgruppen og departementet.
En annen utfordring i dette arbeidet ligger i at det er knyttet politiske forventninger til konklusjonen av arbeidet. Reaksjonene fra miljøbevegelsen vil bli sterke om alle produksjonsområdene går i grønt. Reaksjonene fra næringen og fra politisk og økonomiske interessegrupper som ønsker vekst vil bli sterke om mange produksjonsområder går i gult og rødt. Det politisk ønskelige vil være en god balanse mellom gule og grønne områder, men det er selvsagt på ingen måte gitt at det vil være resultatet av den faglige prosessen som nå skal gjennomføres.
Det er disse spørsmålene som ekspertgruppen og departementet blant annet skal håndtere i arbeidet som skal foregå i månedene fremover. Ved avslutningen av dette arbeidet er det særlig viktig at vedtakene om kategorisering av det enkelte produksjonsområdet begrunnes på en grundig og god måte som er egnet for etterprøving.
Det er særlig to juridiske problemstillinger som kan komme på spissen med en gang lysene er plassert. Det ene er knyttet til det rettslige kravet om at alle forvaltningsvedtak på bygge på et riktig faktum. Det innebærer at vi kan få en juridisk overprøving av spørsmålet om vurderingen av risikoen for dødelighet på grunn av lus i det enkelte produksjonsområdet er riktig. I tillegg er det et rettslig krav om at kriteriene for grønne og gule lys må være saklige slik at de oppdrettere som ikke får vekst ikke kan hevde at de er usaklig forskjellsbehandlet med de som får vekst. Dersom den fordelingen av grønne og gule/røde lys som foretas i høst ikke fremstår som velbegrunnet og rettferdig vil det kunne gi grunnlag for klager og mulige rettssaker fra de oppdretterne som nektes vekst.
Grenser for adgangen til å redusere produksjonskapasiteten
Den juridiske utfordringen ligger allikevel først og fremst i det rettslige grunnlaget for vedtak om redusert produksjonskapasitet, noe som vil skje i de områdene som får rødt lys, men ikke før i 2019.
Den rettslige adgangen til å redusere produksjonskapasiteten er kommentert i stortingsmeldingen om bærekraftig vekst i oppdrett , Meld St 16 (2014-2015), på s. 66 – 67. Konklusjonen er her at både akvakulturloven og grunnloven setter det samme kravet. En reduksjon må være nødvendig ut fra hensynet til miljøet.
Uansett om regelverket gis i form av klare generelle regler, eller slik at det skal treffes enkeltvedtak, er dette en begrensning som gjelder for den enkelte oppdretter. Han kan altså møte en reduksjon i hans totale produksjon med en påstand om at denne reduksjonen ikke er nødvendig, fordi han kan gjennomføre sin produksjon uten lusepåvirkning som risikerer å skade villfisken.
Dette nødvendighetskriteriet er faktisk – det vil si at det er en vurdering av hvilke skadevirkninger som faktisk oppstår. Ut fra min begrensede kunnskap om mulige skadevirkninger av lus ser jeg i hvert fall fire argumentasjonsmåter oppdretteren kan benytte for å begrunne at hans produksjon i et produksjonsområde kan opprettholdes uten at reduksjoner er nødvendig:
- Han kan peke på at lusepresset fra den enkelte lokalitet er så lavt at det ikke har skadepotensiale, enten på grunn av lite fisk, få lus pr fisk eller begge deler.
- Han kan presentere faktisk kunnskap om vill laks og ørret i området rundt anleggene og på bakgrunn av denne vise at påvirkning er tilstrekkelig lite sannsynlig.
- Han kan forplikte seg til tiltak for å øke bestandene av vill laks og ørret så mye at hans egen oppdrettsvirksomhet uansett ikke vil ha en tilsvarende negativ effekt.
- Han kan foreta omprioriteringer mellom egne lokaliteter innenfor produksjonsområdene som sikrer at produksjonen flyttes vekk fra lokaliteter som kan skape lusepress overfor vill laks og ørret.
Poenget er altså at nødvendighetskriteriet, slik det presenteres i stortingsmeldingen, åpner for en slik argumentasjon fra oppdretterens side. Reguleringens rettslige gyldighet står og faller med at den faktisk er nødvendig for å unngå at miljøet belastes for hardt. Og denne «nødvendigheten» skal ikke vurderes på et teoretisk overordnet plan, men på en konkret plan knyttet til den enkelte oppdretter og hans virksomhet.
Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken “Rettslig regulering av norsk akvakultur” som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.