Avtale 2

Tildeles det for få utviklingstillatelser ?

De første avslagene på søknader om utviklingstillatelser foreligger, og det er grunnlag for et kritisk blikk på tildelingspraksis. Det viktigste vedtaket som er truffet foreløpig er Nærings- og Fiskeridepartementets avslag på søknaden fra Måsøval Fiskeoppdrett om utviklingstillatelse til utvikling av avlusningsflåten Helixir. Dette er det første avslagsvedtaket som er truffet av departementet, og det vil antakelig bli styrende for fremtidig avslagspraksis i Fiskeridirektoratet.

Etter forskriften er formålet «å legge til rette for at ny kunnskap, eksisterende kunnskap fra forskning eller praktisk erfaring kan brukes til å utvikle teknologi som kan bidra til å løse en eller flere av miljø- og arealutfordringene som akvakulturnæringen står overfor». Spørsmålet er hvilke krav man skal sette til selve teknologiprosjektet – forutsatt at dette er formålet.

Myndighetene vil ha et fritt skjønn når det gjelder adgangen til å tildele tillatelser. En slik tildeling er et gode til fordel for den som tildeles tillatelsen. Det er ikke strenge rettslige rammer for det å tildele et gode. Så lenge prosjektet har det formålet forskriften beskriver vil spørsmålet om «den nedre grense» for hvilke prosjekter som skal få tillatelse være en løpende politisk vurdering. Det vil si at myndighetene også fritt kan endre tildelingspraksis etter en politisk revurdering og uten at regelverket behøver å endres.

Det er den som får avslag på sin søknad som kan reise spørsmål om rettslige grenser. En rettslig grense ligger i forvaltningens plikt til å behandle like saker likt. Denne grensen er ikke temaet i denne artikkelen, men det er ikke tvil om at det skal mye til for at en som får avslag på søknad om utviklingstillatelse kan vinne frem med at det er foretatt usaklig forskjellsbehandling. Tildelingen er også her styrt av poliske valg, og ikke av juridiske regler.

Den praksis som er innledet ved Helixir-saken tyder på at nåløyet for å få utviklingstillatelse vil bli trangt. Departementet henviser til de strengeste rammene for tildeling av tillatelser som kan leses ut av signalene om praksis i regelverket. Etter en generell og positiv beskrivelse av Helixir-flåten heter det blant annet i vedtaket:

«Departementet mener likevel at hjelpemidler som på den ene eller andre måten kan bidra til en bedre og mer effektiv produksjon av fisk, ikke nødvendigvis faller innenfor begrepet produksjonsteknologisk utstyr/installasjoner. Det må etter departementets oppfatning være en nær tilknytning til selve produksjonsenheten for at konseptet skal være omfattet av denne ordningen.»

I tillegg påpeker departementet at flåten allerede er utviklet som en prototype og et eget grunnlag for avslag er at det derfor ikke dreier seg om utvikling av ny teknologi «som innebærer betydelig innovasjon». Endelig peker departementet på at Helixir-prosjektet kan bli realisert uten utviklingstillatelser, og der for hevder de det er et for lite og beskjedent prosjekt til å fortjene en slik tillatelse.

Ut fra et juridisk synspunkt er det to forhold jeg reagerer på i departementets avslag. Det ene er at departementet fremstiller saken som om regelverket for utviklingstillatelsene setter en streng rettslig grense for myndighetenes adgang til å tildele tillatelse til et prosjekt som dette. Det er altså uriktig. Det er mulig departementet skriver avslaget på denne måten fordi de oppfatter at det derved får større autoritet, men det er viktig at både myndigheter, næringen og politikere er klar over hva som er rettslige begrensninger og hva som er politisk skjønn. Det andre er at vedtaket beskriver tildeling av utviklingstillatelse som om det var et bidrag fra statskassen som norske skattebetalere har finansiert. Det er det ikke. Tillatelsene er et reguleringsmessig virkemiddel som skal og kan benyttes slik at det får best mulig positiv effekt for en samfunnsmessig ønsket utvikling av akvakulturnæringen – i tråd med regelverkets formål.

Etter mitt syn er det et stort spørsmål om de strenge krav som settes for utviklingstillatelser skaper en ønsket utvikling. Det smarte med dette virkemiddelet er at næringsutøverne tar risikoen for suksessen i utviklingsprosjektet i og med at det kun er de prosjektene som når sine mål som får permanente tillatelser. Den store søknadsmassen til utviklingstillatelsene, og til de tidligere grønne konsesjonene, viser med all tydelighet hvor effektivt et slikt virkemiddel er. I dagens situasjon er det ikke kun behov for å utvikle stor og ny produksjonsteknologi, det er også behov for å løse store utfordringer i tradisjonelt oppdrett. Det er derfor vanskelig å se noen grunn til å avslå gode teknologiprosjekter som har stort potensiale for løse dagens problemer. Sett i en slik sammenheng virker avslaget i Helixir-saken uheldig, og det er derfor grunn til å understreke at Nærings- og Fiskeridepartementets politiske ledelse når som helst kan endre praksis.

Om forfatteren

Halfdan Mellbye
Halfdan Mellbye Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Halfdan har møterett for Høyesterett.

Comments are closed.