,

Status og utfordringer i trafikklyssystemet

·

På det helt overordnede planet er det en stor utfordring som jeg virkelig håper departementet er bevisst på i det arbeidet som nå foregår. Det er spørsmålet om bruken av lakselus som miljøindikator på områdenivå er riktig ut fra et miljømessig synspunkt. Det formelle utgangspunktet for reguleringen er i dag en uttalelse fra Næringskomiteen i Stortinget om at det er en sammenheng mellom lus i oppdrettsmerdene og dødelighet hos villfisken. Men er dette i virkeligheten en sammenheng som stemmer med trafikklyssystemets reguleringsordning. Det at de store forskningsmiljøene som har arbeidet med å beskrive sammenhengen ikke har kommet klare konklusjoner kan være en indikasjon på at den sammenhengen trafikklyssystemet bygger på ikke eksisterer – eller i hvert fall ikke er så entydig at man kan basere reguleringssystemet på den. Kanskje må man forholde seg til at det ikke finnes noen egnede enkeltstående bærekraftsindikatorer som kan brukes for å sette opp trafikklyssystemet.

Juridisk sett er trafikklyssystemet minst problematisk som grunnlag for vekst. Det er imidlertid en juridisk problemstilling her som har sammenheng med det jeg har skrevet i avsnittet over. Kriteriene for grønne og gule lys må være saklige slik at de oppdrettere som ikke får vekst ikke kan hevde at de er usaklig forskjellsbehandlet med de som får vekst. Her kan mye løses gjennom utformingen av de delene av regelverket som ikke ble beskrevet i høringsforslagene, men etter min oppfatning er det vanskelig å begrunne et avslag på vekst overfor en oppdretter som driver på en måte som innebærer at risikoen for negativ påvirkning av villfisk med lus er svært liten.

Den juridiske utfordringen ligger allikevel først og fremst i det rettslige grunnlaget for vedtak om redusert produksjonskapasitet. Den rettslige adgangen til å redusere produksjonskapasiteten er kommentert i stortingsmeldingen om bærekraftig vekst i oppdrett , Meld St 16 (2014-2015), på s. 66 – 67. Konklusjonen er her at både akvakulturloven og grunnloven setter det samme kravet. En reduksjon må være nødvendig ut fra hensynet til miljøet.

Uansett om regelverket gis i form av klare generelle regler eller slik at det skal treffes enkeltvedtak er dette en begrensning som gjelder for den enkelte oppdretter og det enkelte anlegg. Han kan altså møte en reduksjon i hans totale produksjon med en påstand om at denne reduksjonen ikke er nødvendig, fordi han kan gjennomføre sin produksjon uten lusepåvirkning som risikerer å skade villfisken.

Dette nødvendighetskriteriet er faktisk – det vil si at det er en vurdering av hvilke skadevirkninger som faktisk oppstår. Ut fra min begrensede kunnskap om mulige skadevirkninger av lus ser jeg i hvert fall fire argumentasjonsmåter oppdretteren kan benytte for å begrunne at hans produksjon i et område kan opprettholdes uten at reduksjoner er nødvendig:

  1. Han kan peke på at lusepresset fra den enkelte lokalitet er så lavt at det ikke har skadepotensiale, enten på grunn av lite fisk, få lus pr fisk eller begge deler.
  2. Han kan presentere faktisk kunnskap om vill laks og ørret i området rundt anleggene og på bakgrunn av denne vise at påvirkning er tilstrekkelig lite sannsynlig.
  3. Han kan forplikte seg til tiltak for å øke bestandene av vill laks og ørret så mye at hans egen oppdrettsvirksomhet uansett ikke vil ha en tilsvarende negativ effekt.
  4. Han kan foreta omprioriteringer mellom egne lokaliteter innenfor produksjonsområdet som sikrer at produksjonen flyttes vekk fra lokaliteter som kan skape lusepress overfor vill laks og ørret.

Poenget er altså at nødvendighetskriteriet, slik det presenteres i stortingsmeldingen, åpner for en slik argumentasjon fra oppdretterens side. Reguleringens rettslige gyldighet står og faller med at den faktisk er nødvendig for å unngå at miljøet belastes for hardt. Og denne «nødvendigheten» skal ikke vurderes på et teoretisk overordnet plan, men på en konkret plan knyttet til den enkelte oppdretter og hans virksomhet.