Det regelverket vi i dag har om sjøarealene er preget av at nye arealspørsmål som har dukket opp er løst skritt for skritt. Det er aldri foretatt noen helhetlig vurdering av hvordan regelverket bør utformes for å få god styring med ressursene og for å kunne løse arealkonflikter effektivt og rettferdig.
Jeg skal nevne noen eksempler på utfordringer på bakgrunn av min egen erfaring fra havbrukssektoren.
Et viktig samfunnsmessig hensyn er her å identifisere de arealer som best egnet til akvakultur og sørge for at disse kan benyttes til slik virksomhet. Det er et spørsmål om det systemet vi har er godt nok, eller om det trenges en bedre ordning for å sikre at de beste arealene faktisk kan benyttes.
Dagens hovedsystem for å finne egnede akvakulturarealer er kommuneplansystemet. Dette er, slik jeg oppfatter det, et system som kan brukes til å avdekke egnede arealer, men det er først og fremst et system som sikrer at man unngår etablering av akvakultur på steder som ikke er egnet. Det har sammenheng med saksbehandlingsprosedyren.
Spørsmålet om man i kommuneplanprosessen finner de egnede lokalitetene avhenger av to forhold. Det ene er hvilken vekt som er lagt på dette temaet i det planprogrammet som er utarbeidet i forkant av planarbeidet. Det andre er fokus og kvalitet i det faglige arbeidet som gjøres av de konsulentene og saksbehandlerne som utarbeider planen. Saksbehandlingssystemet sikrer ikke at det faktisk gjøres et grundig arbeid for å finne frem til de gode lokalitetene i kommunen.
Etter at konsulenter og saksbehandlere har gjort forslaget til kommuneplan klart vil saksbehandlingen videre skje gjennom høringer med faginstanser og med befolkningen i kommunen. Denne prosessen er i hovedsak egnet til å få frem innvendinger mot de arealer som er foreslått benyttet til akvakultur. Planen vil så legges frem for vedtakelse i politiske organer. Også her vil fokus være knyttet til om man skal beholde de foreslåtte arealene til akvakultur, eller om høringsprosessen har bragt frem innvendinger som medfører at arealer skal strykes.
Etter min oppfatning bør det altså vurderes om dette er et godt nok system for å sikre at de arealene som – etter en helhetsvurdering – er best egnet til akvakultur faktisk benyttes til det. Spørsmålet kan selvsagt også stilles i forhold til annen bruk av sjøarealene.
En annen mangelfull side ved den rettslige reguleringen er regelverket som skal løse brukskonflikter i sjøen. Privatrettslig eksisterer ikke eiendomsretten til sjøs. Det innebærer at lovlig virksomhet fritt kan etableres så lenge man respekterer andres bruk. Det blir et prinsipp om at den som er først i tid har best rett.
Dette er et system som fungerer greit når presset på bruken er lite, men det er uegnet til å løse en situasjon der mange ønsker å benytte sjøarealet.
Det offentligrettslige regelverket bidrar til å løse slike konflikter, men vi har ikke noe gjennomtenkt regelverk om dette. Igjen er akvakultur et godt eksempel. Regelverket for godkjenning av akvakulturlokaliteter er utarbeidet for den situasjon at det kun er en søker som ønsker å benytte et areal til oppdrett. Det er ikke utformet for å kunne foreta en rettferdig håndtering av en situasjon der det er flere aktører som ønsker å benytte samme lokalitet. Får man inn flere søknader om å bruke samme lokalitet kan myndighetene enten bruke en tilfeldig regel om tidsprioritet (hvem leverte søknaden først ?) eller benytte et uregulert og tilfeldig skjønn for å velge den ene fremfor den andre.
Poenget mitt er altså at vi mangler regelverket for en rettferdig håndtering av slike situasjoner, og det fremstår egentlig som en svakhet i den grunnleggende regulering av rettsforholdene i sjøen. Etter mitt syn bør en god havstrategi sørge for at denne grunnleggende reguleringen er på plass.
Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken “Rettslig regulering av norsk akvakultur” som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.