Finance_shutterstock_136651289_web

Har du mange utestående fakturaer?

Er kundefordringer misligholdt over lengre tid risikerer du å tape retten til å få tilbake innbetalt merverdiavgift dersom kjøper senere går konkurs.

Retten til å få tilbake merverdiavgift ved tap på kundefordring

En kundefordring oppstår ved salg av en vare eller tjeneste. Når omsetningen er merverdiavgiftspliktig vil avgiften inngå som del av fordringen. Avgiftssystemet fungerer slik at selger må forskuttere all avgift på sine utgående fakturaer til staten, mens en kjøper på nærmere vilkår får den samme avgiften utbetalt fra staten. Alt dette skjer uavhengig av om kjøperen betaler fakturaen.

Har ikke kjøper evne til å betale fakturaen og kundefordringen må anses endelig tapt er det en adgang for selger til å få refundert den forskutterte merverdiavgiften etter merverdiavgiftsloven § 4-7. Fradragsrett for kjøper og refunderingsadgang for selger gjør at merverdiavgiften ikke blir en kostnad for de registrerte næringsdrivende som lovgiver har forutsatt.

Selgers adgang til å korrigere utgående merverdiavgift og dermed få tilbake merverdiavgiften er imidlertid ikke absolutt. Det finnes svært mange tilfeller der staten nekter å betale tilbake; særlig når kjøper og selger befinner seg i samme konsern og betalingsmisligholdet er langvarig.

Hvorfor nekter staten å tilbakebetale? I første rekke skyldes det at staten vil lide et tap om selger får tilbake merverdiavgiften. Kjøper har allerede fått utbetalt den samme merverdiavgiften som selger har innbetalt, og det jo ingen regler som tilsier at kjøper må betale tilbake dette til staten selv om uavhengig av om han betaler fakturaen til selger. Har selger gitt utstrakt kreditt, er synspunktet at kreditten har skjedd «på statens regning». Avgiftsmyndighetene har derfor i en rekke saker på 90- og 2000-tallet nærmest lagt til grunn en fri skjønnsmessig vurdering av om ”staten bør bære tapet” når selger har krevd refusjon.

Hva skal til for at du kan nektes refusjon av merverdiavgift?

Nå er det relativt sjelden at en selger ønsker å la være å innkreve sine kundefordringer. For det første vil han selvsagt få betalt salgsvederlaget og løper stadig større risiko for å få tap på den varen eller tjenesten han har levert, for det andre har han innbetalt 25 % merverdiavgift på salgsvederlaget og for det tredje vil det som står oppført på fakturaen bli gjenstand for skatteplikt – ytterligere 25 %.

Men enkelte ganger har kunder betalingsutfordringer som gjør at selger gjerne gir litt ekstra kreditt. Kanskje du som selger ser at det er midlertidige likviditetsutfordringer, eller kanskje du ser at det vil være forgjeves å gå hardere til verks fordi kjøper da garantert vil gå konkurs og du velger å avvente for å se om ting bedres etter hvert?

Det er rikholdig praksis knyttet til nektelse av refusjon, og i en dom fra 9. februar 2015 (Lønningshaugen) gir Høyesterett en rekke presiseringer for når refusjon kan nektes. Det som er sikkert er at man ikke kan få refusjon dersom man avtaler med kjøper at kundefordringen omgjøres til et langsiktig lån eller ansvarlig lån. Det samme gjelder dersom det fremgår av regnskapsbehandlingen at kundefordringen er omgjort til langsiktig finansiering. Høyesterett sier videre at det ikke nødvendigvis må foreligge en uttrykkelig avtale. Det kan også være grunn til å nekte refusjon når kundefordringen eller leverandørkreditten har ”skiftet karakter” til en annen form for tilgodehavende.

Når endrer en kundefordring/leverandørkreditt karakter? Dette må avgjøres konkret og vurderes ut fra situasjonen på tapsføringstidspunktet. Høyesterett sier at vurderingen vil fortone seg ulikt i tilfeller der kjøper og selger er i interessefellesskap (typisk konsernforhold) og der selger og kjøper er uavhengige aktører;

«når eierinteressene er de samme, vil det etter omstendighetene kunne fremstå som økonomisk formålstjenlig å opprettholde leverandørkreditten for ved dette å styrke debitorselskapets finansielle stilling på en måte som innebærer at staten opprettholder sin eksponering for debitorselskapets betalingsevne.»

I interessefellesskapstilfellene vil det være et vesentlig moment om selger har særbehandlet kjøper i forhold til sine øvrige kunder, og om handlemåten i forhold til fordringene er forretningsmessig begrunnet ut fra selgers ståsted alene. Spørsmålet synes å være om interessefellesskapet er årsaken til handlingsmåten; at selgers motiv er å styrke kjøpers finansielle stilling.

I forholdet mellom uavhengige parter er det naturlige utgangspunktet at utvidet leverandørkreditt nettopp er forretningsmessig begrunnet fra selgers side. Her skal det altså vesentlig mer til for å fastslå karakterendring. Dette må forstås slik at det må foreligge sterke holdepunkter for at en fordring kan anses for å ha skiftet karakter til finansiering.

Hva gjør jeg med fordringene?

Hvor langt man kan gå i å gi kreditt, før retten til avgiftsrefusjon tapes, vil avhenge av flere forhold. Har du som selger ikke interessefellesskap med kjøper (ikke felles eierskap, ledelse eller annet) kan misligholdet pågå over lengre tid uten at fordringen endrer karakter. Det vil gjerne være flere forretningsmessige grunner til å være fleksibel, og om formålstjenlig kan man selvsagt også avtale en nedbetalingsordning med kjøperen. For de langvarige tilfellene kan det være hensiktsmessig å ha dokumentasjon for at handlingsmåten er forretningsmessig begrunnet, e-post korrespondanse/møtereferat/styrereferat mv. Man bør imidlertid ikke konvertere fordringen; gjøre det om til et langsiktig lån.

Dersom partene har større eller mindre grad av interessefellesskap blir det desto viktigere å ha dokumentasjonen i orden. I vurderingen av selgerens motiv, er avgiftsmyndighetene mest opptatt av hvilken aktivitet selger har utvist for å oppnå betaling. Det er derfor viktig å behandle kjøper som er underlagt felles eierinteresser eller ledelse med selger på samme måte som utenforstående. Man bør altså sende skriftlige purringer og ellers foreta de skritt man ville gjort ovenfor uavhengige. Er det reelle forretningsmessige grunner til ikke å gå hardere til verks bør dette søkes dokumentert eller nedtegnes slik at det kan fremlegges ved eventuell senere avgiftskontroll.

Man taper ikke retten til avgiftsrefusjon ved å ettergi fordringer, så lenge det har bakgrunn i at kjøper ikke har betalingsevne og det er på det rene at fordringen ikke blir betalt. Dette vil imidlertid stille seg annerledes dersom selger har eierinteresser i kjøper eller er i ferd med å få eierinteresser. Da kan ettergivelsen ses i sammenheng med et interessefellesskap; interessen i å sikre videre drift i kjøper. I en Høyesterettsdom fra 12. februar 2015 (Scancem) anså man ikke ettergivelse overfor et datterselskap for å gi grunnlag for skattefradrag fordi man ikke anså fordringen for «endelig tapt» – man hadde fortsatt mulighet til å få verdien tilbake gjennom aksjeinteressen. Dommen vil være retningsgivende også på merverdiavgiftsområdet.

Opplever man at en fordring går endelig tapt og man krever refusjon, anbefaler vi at det gis en redegjørelse sammen med omsetningsoppgaven slik at man minimerer risiko for tilleggsavgift for det tilfelle avgiftsmyndighetene skulle ta opp endringssak.

Om forfatteren

Torgeir Fjeldskaar
Torgeir Fjeldskaar Torgeir Fjeldskaar er senioradvokat ved vårt kontor i Bergen. Han arbeider hovedsakelig med rådgivning og tvisteløsning innen skatt og avgift. Han bistår løpende norske og utenlandske konsert, selskaper og personer innen skatterettslige problemstillinger i forbindelse med fusjoner og oppkjøp, internasjonale skatte- og avgiftsspørsmål, internprising samt generell rådgivning.

Comments are closed.