Fisk_shutterstock_262240229_web

Statens schizofrene forhold til oppdrettsfisk i naturen

Både forskningspublikasjoner og en rekke myndighetsavgjørelser legger til grunn at rømt oppdrettslaks kan ha vesentlige negative miljøkonsekvenser. Det vises til at gener fra oppdrettslaks kan påvirke genmateriale i unike villfiskstammer og at oppdrettsfisk kan forstyrre gyting og levevilkår for villfisk. Samtidig har Havforskningsinstituttet, NINA og andre forskningsinstitusjoner sluppet ut hundretusenvis av oppdrettsfisk og hybrider i ulike forskningsprosjekter.

Dette har dels skjedd ulovlig uten nødvendige tillatelser, og dels med Miljødirektoratet eller Fylkesmenns velsignelse. Spør en om miljøkonsekvensene av slike utsett sier staten at de er begrenset og miljømessig forsvarlig. Rømmer imidlertid noen titusen oppdrettsfisk fra et oppdrettsanlegg er samme mengde fisk plutselig et vesentlig og uforsvarlig miljøproblem. Staten kan ikke mene begge deler samtidig.

Det er grunnleggende rettsstatsprinsipp at alle skal være like for loven. Likebehandlingsprinsippet står sterkt i forvaltningsretten. Men likevel ser en at myndighetene har vurdert konsekvensene av oppdrettsfisk i naturen høyst ulikt.

Nylig var det omtalt på iLaks at Havforskningsinstituttet hadde sluppet ut 28.000 smolt i Guddalselva i Hardanger, herav 16.000 oppdrettsfisk og hybrider. Utsettet fant sted uten nødvendig tillatelse fra myndighetene og var således ulovlig. I størrelse var antallet ikke ulikt nivået i flere rømmingssaker. Fylkesmannen i Hordaland gav Havforskningsinstituttet kritikk og pålegg om å skjerpe sine rutiner. Men ingen reaksjon ut over dette. Staten er som regel temmelig overbærende med staten, og Havforskningsinstituttet argumenterte overfor Fylkesmannen med at de ulovlige utsettene hadde hatt små miljøkonsekvenser.

Ser en det litt større bildet har forskningsinstitusjoner gjennom årene gjort utsett av svært betydelige mengder oppdrettsfisk. Bare i lille Guddalselva er det satt ut omkring 70.000 smolt, omtrent 2/3 har vært oppdrettsfisk og hybrider. I tillegg er det satt ut omkring 500.000 rognkorn – også her med hovedvekt på oppdrett og hybrid. På Matre, Ims og andre forskningsstasjoner er det satt ut store mengder oppdrettsfisk. Også i andre elver og vassdrag er det gjort forsøk som innebærer betydelige utsett av oppdrettsfisk. Totalt vil det kunne dreie seg om flere hundre tusen smolt, og yngel og rognkorn i milliontall. Samlet sett utgjør dette et svært betydelig økologisk fotavtrykk. Utsatt oppdrettsfisk vil kunne vandre opp i andre elver og vassdrag, og vil konkurrere med villfisk om begrensede ressurser i vassdragene. I Guddalselva var også åpningen i forskernes fiskesperre så liten (7,5 cm), at f.eks. utsatt laksesmolt som har gått i sjø i to år ville vært for stor til at den kunne fanges inn igjen i fellen ved tilbakevandring.

I februar i år la NINA og Havforskningsinstituttet frem en rapport om negativ genetisk påvirkning fra oppdrettsfisk på ville laksestammer. Fiskeridirektoratet har også begrunnet en rekke overtredelsesgebyr knyttet til rømminger med negative konsekvenser for villfiskbestandene av laks og sjøørret. Det kan nok være mye uenighet om hvor stor påvirkning oppdrettslaks i naturen har, og det er mye en ikke vet sikkert. Men dersom staten mener at oppdrettsfisk som kommer fri i naturen virkelig har så store negative konsekvenser som det gis uttrykk for i mange sammenhenger, så kan ikke den samme staten fortsette å tillate forskningsprosjekter som samlet sett slipper ut store mengder av oppdrettsfisk. Forskning er viktig, men om det skjer på bekostning av den naturen man søker å verne gjennom forskningsvirksomheten, så er det ikke verdt det. Da må man finne andre metoder for forskningen.  

Men dersom denne type forskning tillates å fortsette ut fra en vurdering om at miljøkonsekvensene er akseptable, slik Havforskningsinstituttet nylig har gitt uttrykk for, så kan en ikke samtidig legge til grunn det stikk motsatte når rømminger i havbruksnæringen skal sanksjoneres. Hva som er rett og galt rent med hensyn til miljøvurderingene har jeg ikke grunnlag for å mene noe om. Men staten ikke kan mene snart det ene og snart det andre – alt ettersom det passer staten i ulike sammenhenger. Det kommer i konflikt med kravene til likebehandling og  forsvarlig forvaltningsutøvelse.

 

Om forfatteren

Lars Selmar Alsaker
Lars Selmar Alsaker Lars S. Alsaker har i mer enn 15 år jobbet med forvaltningsrett, herunder fiskerijuss. Erfaringen omfatter saker knyttet til oppdrettskonsesjoner, lokalitetsklareringer og håndtering av sanksjoner. Alsaker underviser i forvaltningsrett på Norges Handelshøyskole.

Comments are closed.