Oppdrett_shutterstock_269200889_klippet

En bedre forvaltning av oppdrettsnæringen

Etter min oppfatning er det stort behov for å forbedre organiseringen av forvaltningen av oppdrettsnæringen. Spørsmålet om hvilke myndigheter som bør ha ansvaret for hvilke fagområder dukker opp fra tid til annen, senest har det vært en debatt mellom ledere av de ulike myndighetene om fordelingen av ansvar mellom fylkeskommunene og Fiskeridirektoratet.

Jeg mener man burde gått langt mer grundig til verks og foretatt en vurdering av hvilken organisering som ville gitt den optimale samfunnsmessige styring av næringen. Jeg er overbevist om at resultatet ville vært at man burde foretatt en betydelig forenkling. Jeg vil tro resultatet ville bli at kommunene ville styrt lokaliseringen av anlegg omtrent som i dag, mens all annen styring av næringen bør skje fra ett statlig offentlig organ med det overordnede ansvar for at næringen er miljømessig bærekraftig.

En viktig grunn til det er at en slik ordning ville vært mye mindre kostnadskrevende for oppdrettsnæringen, og samfunnet for øvrig, enn dagens ordning der myndighet og styring er fordelt på et stort antall forvaltningsorganer. Det er dessverre slik at det først og fremst er oppdretterne selv som kritiserer forvaltningen for å være kostnadskrevende. Oppdretterne har ikke stor gjennomslagskraft med en slik kritikk. Det er lett å avfeie dem med at de kun er opptatt av sitt eget overskudd, som allerede er stort.

Det er viktig å være klar over at det i minst like stor grad er samfunnet for øvrig som vil profitere på en mindre kostnadskrevende oppdrettsforvaltning. I den grad forvaltningen er offentlig finansiert vil en rimeligere forvaltning frigjøre midler til andre gode formål. Og innsparinger i den delen av oppdrettsforvaltningen som er finansiert av oppdrettsnæringen selv, gjennom saksbehandlingsgebyrer m.v., vil styrke oppdrettsnæringen økonomisk. Den samfunnsmessige interessen i dette er at næringen da bedre kan tåle dårligere tider med lavere markedspriser uten nedleggelser, redusert produksjon og tap av arbeidsplasser.

Det er også andre fordeler ved å samle den statlige oppdrettsforvaltningen i ett organ som selvsagt blir relativt stort. Det vil gi klarere ansvarsforhold, større muligheter for å være effektive i forvaltningen og gjøre det lettere å få unna store forvaltningsoppgaver på kort tid. Behandlingen av søknadene om grønne konsesjoner og utviklingskonsesjoner er eksempler på slike store oppgaver som dagens oppdrettsforvaltning ikke er organisert for å håndtere hurtig nok.

Samtidig kan man unngå at forvaltningen får et uheldig ensidig fokus på det som er deres faglige ansvar. Når sykdomsforvaltningen skjer i et organ som kun har ansvar for fiskesykdommer kan fokus lett bli mer ensidig enn i en forvaltning som både har ansvar for håndtering av sykdommer og ansvar for oppdrettsnæringens utvikling.

Det er vanskelig å se at det er negative sider ved å samle ansvaret for forvaltningen av næringen til et sentralt organ. Man kunne tenkte seg at det er behov for fagorganer for å sikre at særlig viktige hensyn blir tilstrekkelig ivaretatt. Det må imidlertid kunne forventes at offentlige saksbehandlere kan kommunisere med hverandre slik at fagorganer kan gi de nødvendige faglige innspill til det sentrale organet som har forvaltningsmyndigheten. Slik er jo systemet også i dag for eksempel der Nærings- og Fiskeridepartementet er overordnet Mattilsynet og utøver sin myndighet med faglige innspill fra tilsynet. Og det er viktig å være klar over at dagens forvaltningssystem er et resultat av en historisk prosess og ikke et bevisst valg av en optimal forvaltningsstruktur.

Det er imidlertid alltid sterke krefter som vil holde på den makten et offentlig organ er tildelt, og derfor er det lite realistisk med en omfattende forenkling av systemet – i hvert fall på kort sikt. En alminnelig erkjennelse av at dagens system er alt for komplisert og ressurskrevende ville imidlertid være et viktig første skritt i utviklingen mot en enklere og bedre forvaltningsordning av oppdrettsnæringen.

Denne artikkelen er også publisert i Intrafish og Fiskaren 6. juni 2016.

Om forfatteren

Halfdan Mellbye
Halfdan Mellbye Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Halfdan har møterett for Høyesterett.

Comments are closed.