Enklere og bedre forvaltning av havbruksnæringen

·

Forvaltningen er i dag fordelt på en lang rekke forvaltningsorganer som alle har bestemmende myndighet over deler av næringen. Både Fiskeridirektoratet, Mattilsynet, fylkesmennene, fylkeskommunene og Kystverket har avgjørende myndighet på sentrale områder. På enkelte områder bestemmer de også over det samme.

Mest påfallende er det at en lokalitet til oppdrett skal ha tillatelse fra fire separate myndigheter; fylkeskommune, fylkesmann, Mattilsynet og Kystverket. Hver myndighet har selvstendig adgang til å avslå en søknad. Og hvert enkelt vedtak kan påklages. Til tross for samordningsforskriften som har regler om tidsbruk og koordinering, kan saksbehandlingen ta år. Den som vil finne begrunnelsen for dette systemet må lete. Det dreier seg ganske enkelt om fire separate lover som er vedtatt på ulik tid av Stortinget uten tanke på at lovene burde ses i sammenheng.

I den praktiske hverdag i oppdrettsnæringen er det åpenbart at det er tids- og ressurskrevende å forholde seg til dette kompliserte systemet. Det er også et system som er særdeles kostnadskrevende for den norske stat i og med at samme vurdering gjøres i flere omganger.

Etter min oppfatning bør forvaltningen av oppdrettsnæringen plasseres i ett enkelt organ som gis ansvaret for forvaltningen av næringen. I dagens system vil det bety at Fiskeridirektoratet, som er det eneste organet som har en slik rolle i dag, overtar myndighet fra de andre organene. De ulike fagorganene sin rolle vil da bli å komme med faglige innspill og vurderinger til fiskerimyndighetene som tar beslutninger og står ansvarlig for beslutningene overfor næring og politikere. Det må kunne stilles den grunnleggende forventning til fagorganene at de er i stand til å kommunisere med Fiskeridirektoratet på en slik måte at direktoratet får det faglige grunnlag de trenger i den enkelte sak.

Fordelen ved et slikt system er ikke bare at det åpenbart vil være mye enklere. I forvaltningen av oppdrettsnæringen foretas en rekke beslutninger der næringens interesser avveies mot ulike miljøinteresser. For at forvaltningen av næringen skal være entydig og målrettet bør slike avveininger foretas ett sted og etter kriterier som er like. Dette kan man best oppnå ved at ansvaret for slike beslutninger plasseres ett sted.

Et aktuelt eksempel er regelverket for forvaltning av lakselus. Ved utformingen av dette regelverket avveies miljøinteresser knyttet til lakselus og mulige skadevirkninger av disse mot hensynet til oppdrettsnæringens utvikling. Dette regelverket burde etter min oppfatning vært utarbeidet av Fiskeridirektoratet, og de burde hatt det overordnede ansvar for håndteringen av enkeltsaker.

Det å forenkle forvaltningen er en krevende prosess. Det enkelte forvaltningsorgan vil selvsagt være lite villig til å gi fra seg myndighet og de vil alltid mene at deres eget organ er det eneste som er egnet til å gjøre den jobben de gjør. Setter man sammen alle de ulike forvaltningsorganene som har myndighet over oppdrettsnæringen og ber dem finne en enklere forvaltning er det åpenbart at resultatet vil bli dårlig. Et slikt arbeid må gjøres på en annen måte. Et forslag til et bedre forvaltningssystem bør derfor utarbeides av Nærings- og Fiskeridepartementet i samarbeid med næringens aktører. Og så får andre organer komme inn i en høringsrunde og gi innspill til hvorfor det er så viktig at de selv beholder myndigheten. Gjennomføres prosessen på den måten kan det være mulig å komme i mål med en enklere forvaltningsstruktur som er bedre tilpasset myndighetenes målsetning for den norske havbruksnæringen.