,

Utviklingskonsesjoner kan få store konsekvenser

·

Den nye ordningen med utviklingskonsesjoner kan bringe Norge helt i front i teknologiutviklingen i havbruksnæringen også i et internasjonalt perspektiv. SalMar – verdens fjerde største lakseprodusent – er allerede i startgropen for å søke om slike konsesjoner for å realisere sin havmerd. Med utgangspunkt i offshore teknologi vil havmerden kunne gjøre det mulig å etablere oppdrett i mer værutsatte områder enn dagens utstyr. Dermed vil nye havområder kunne tas i bruk med et langt mer avansert og rømningssikkert anleggskonstruksjon enn man hittil har hatt til rådighet. Med store investeringskostnader og betydelig risiko ville det ikke være mulig å realisere denne type banebrytende prosjekter uten en konsesjonsordning av denne art.

Ordningen har ingen begrensning i antallet konsesjoner som det kan søkes på. Utviklingstillatelsene kan tildeles vederlagsfritt inntil 15 år, men konverteres mot vederlag før den tid hvis tidsfasen for utviklingsaktiviteten tilsier det. Det blir en ordning som blir sidestilt med andre typer tillatelser til «særlige formål», som FoU-, visnings- og undervisningstillatelser.

Nærings- og fiskeridepartementet har med hjemmel i akvakulturloven innarbeidet ordningen i nye bestemmelser i laksetildelingsforskriften, jfr. § 23, 23 a-c. Det vil i nær fremtid bli utarbeidet et en egen veileder for praktiseringen av de nye bestemmelsene. Med de grunnleggende retningslinjene for praksis kommer klart til uttrykk i selve forskriftsbestemmelsen, og nyttig veiledning finnes i departementets høringsnotat som ble sendt ut i juni i år.

Den mest markerte endringen fra høringsnotatet er den modellen som velges for prisfastsettelse (vederlag) ved konvertering. Opprinnelig skisserte departementet en modell hvor det skulle fastsettes en fastpris med utgangspunkt i markedspris, og med fradrag for risiko og investeringskostnader. Departementet konkluderte åpenbart med at en slik fradragsrett i hvert enkelt tilfelle kunne bli krevende og konfliktskapende, samt kunne ha en uheldig effekt på investeringsbeslutninger. Derfor valgte departementet å fastsette en fastpris på 10 millioner kroner per konsesjon ved konvertering. Dette får som konsekvens at det ikke blir noen forskjell i pris mellom ulike konsesjonshavere. Dette kan isolert sett gjøre det fristende å fremme mindre kostnadskrevende og billigere konsepter. Imidlertid er det ingen grunn til å forvente at dette vil bli noen lettvint veg til billige konsesjoner. Terskelen blir svært høy. Dette fremgår klart av den nye forskriftsbestemmelsen og den ledsagende pressemeldingen fra fiskeriminister Elisabeth Alsaker.

For å få en slik tillatelse vil det etter den nye bestemmelsen kreves at prosjektet «skal bidra til å utvikle ny teknologi og som innebærer betydelig innovasjon og betydelige investeringer». Videre skal utviklingsarbeidet «skille seg vesentlig fra tidligere kunnskap og teknologi på akvakulturområdet som er i alminnelig kommersiell bruk og kan ikke bare være en naturlig videreføring av det som er benyttet tidligere». Kunnskapen skal deles slik at den kommer hele næringen til gode. I sin pressemelding presiserer fiskeriministeren at dette skal være «en begrenset ordning som omfatter store teknologiske løft som trenger drahjelp for å kunne realiseres».

Deler av oppdrettsnæringen hadde håper at det ville bli fullt fradrag for investeringskostnader ved konvertering, slik at konvertering kunne bli vederlagsfri dersom kostnadene var høye nok. Næringens organisasjoner hadde anbefalt det i sine høringsinnspill. Med vederlaget som nå er fastsatt er så vidt moderat at det neppe vil bli noe hinder for den type utviklingsprosjekter som regjeringen her ønsker å stimulere.  

Se de nye forskriftsbestemmelsene her.