,

Rettsikkerhet og miljøstyring

·

I noen saker er det næringsaktørene som skal overbevise myndighetene om et faktisk spørsmål. Da vil myndighetene ofte – og selvsagt – sette strenge krav til bevis og dokumentasjon. Eksempler på dette så vi nylig i konsesjonsrunden om de grønne konsesjonene i fiskeoppdrett. En rekke tiltak som ble beskrevet av oppdretterne i sine søknader ble ikke vektlagt av myndighetene fordi de ikke var tilstrekkelig overbevisende dokumentert.

Når det er myndighetene som skal vurdere et faktisk miljøspørsmål er det imidlertid ikke slike krav. Da er realiteten ofte at miljømyndighetene relativt fritt kan bestemme hvordan de faktiske spørsmålene skal vurderes. Er det tvil kan myndighetene i mange tilfeller velge å se bort fra det. I en del tilfeller kan man også vise til føre var-prinsippet og begrunne sin beslutning med at tvilen skal komme miljøet til gode.

Jeg er ingen motstander av at myndigheten legger stor vekt på miljøhensyn og bygger på et føre var-prinsipp der det er riktig. Det er imidlertid svært vesentlig at et slikt prinsipp ikke kan anvendes i situasjoner der den faglige tvilen ikke er entydig – slik at konsekvensen av en feilvurdering kan slå ut i ulike retninger i forhold til miljøet. Det er ofte situasjonen når man skal foreta miljøvurderinger i den praktiske forvaltningen av sjømatnæringen.

Vurderingen av de faglige miljøspørsmålene er altså svært viktige i mange saker, og sett på den bakgrunn er det et tankekors at kvalitetssikringen og overprøvingen av disse spørsmålene i de administrative og rettslige beslutningssystemene står svakt. Overprøvingssystemene er innrettet for å sikre overprøving av at de formelle rettsreglene er fulgt, ikke for å sikre kvaliteten i de faglige vurderingene.

I det administrative klagesystemet kan de faglige spørsmålene overprøves dersom et klageorgan har kompetanse og ønske om å gjøre det. Her vil friheten for klageorganet være stor. Ønsker man ikke å foreta en overprøving er det i mange tilfeller tilstrekkelig å vise til vurderingene i første instans, selv om disse er grundig angrepet i klagen.

I domstolsystemet vil den store hovedregelen være at domstolene ikke har anledning eller kompetanse til å overprøve rent faglige spørsmål. I de fleste sakene vil de faglige vurderingene være overlatt til forvaltningens frie skjønn, og det innebærer at domstolene ikke har adgang til å overprøve bortsett fra tilfeller der det er gjort grove feil.

Etter min oppfatning er ikke dagens system godt nok sett på bakgrunn av at det i sjømatnæringen treffes en rekke viktige forvaltningsbeslutninger der faglige miljøvurderinger er viktige. Jeg har ikke grunnlag for å hevde at slike beslutninger ofte er feil. Det jeg imidlertid erfarer er at de ofte er dårlig faglig begrunnet, og det synes jeg gir grunn til bekymring. Jeg opplever svært ofte at vi fremmer saklige og vel begrunnede faglige innvendinger på vegne av næringsaktørene, og disse blir så ignorert eller avfeid av myndighetene uten faglige argumenter. Det etterlater tvil om de faglige innvendingene er behandlet på en god måte.

Jeg mener derfor at vi trenger bedre faglige overprøvingsordninger overfor beslutninger i sjømatnæringen som er miljømessig begrunnet. Hovedfunksjonen til slike klageordninger skal da ikke være å omgjøre gale beslutninger. Hovedfunksjonen vil være å sende beslutninger som er for dårlig begrunnet tilbake til det forvaltningsorganet som har truffet vedtaket og kreve at de gjør et mer solid arbeid. Forvaltningsorganene bør erfare at de må gjøre et like grundig arbeid med den faglige begrunnelsen som den formelle juridiske begrunnelsen for å unngå at deres vedtak blir tilsidesatt etter overprøving.