Lakselus og forvaltningsstrategi

De myndighetene som har ansvaret for reguleringen av oppdrettsnæringen har som en av sine viktige oppgaver å bidra til at problemene med lakselus løses så raskt og godt som mulig. Det er en stor utfordring i en periode da man arbeider med ulike løsninger, men enda ikke har funnet frem til metoder som effektivt bringer lakselusen under kontroll.

Myndighetene har utvilsomt et sterkt og oppriktig ønske om å bidra til å finne løsninger. Samtidig mangler de, slik situasjonen nå er, virkemidler som er tilstrekkelig effektive. Myndighetene er egentlig avhengig av at andre, dvs. næringen selv, leverandører eller forskere, finner løsninger. Samtidig ønsker ikke myndighetene å fremstå som handlingslammede.

Resultatet har dessverre blitt at deler av myndighetenes reguleringer av lakselusproblematikken har uheldige sider, og det er derfor et klart forbedringspotensiale i reguleringen av lakselusproblematikken.

Når lakselus blir et stort problem i et enkelt oppdrettsanlegg har det en av to hovedårsaker. Det ene er naturlig lusepress fra omgivelsene. Det andre er mangelfulle tiltak fra oppdretterens side. Begge årsaker kan selvsagt være tilstede samtidig, og det kan være ulike former for samspill mellom miljøpåvirkning og menneskelige faktorer.

Reguleringene synes imidlertid å ta utgangspunkt i at det enten er miljøet eller oppdretteren som skaper problemene.

Konsesjonsrunden for de grønne konsesjonene tok utgangspunkt i at oppdretterens handlinger var hovedårsaken. Det var en regulering som inviterte oppdretterne til å presentere teknologiske og driftsmessige løsninger der de skulle garantere et lavt lusenivå. En slik garanti kan selvsagt ikke oppdretterne gi uten at de selv har styring med problemet.

For konsesjonsrunden for de grønne konsesjonene skapte ikke dette spesielle problemer. Når denne konsesjonsrunden ikke i større grad bidrar til å finne løsninger på problemene med lakselus skyldes det etter min oppfatning dels at regelverket for konsesjonsrunden ikke var fleksibelt nok og dels at det ikke ble lagt tilstrekkelige ressurser i saksbehandlingen av søknadene. Konsekvensen er at mange av de gode løsningene som ble presentert i denne søknadsrunden ikke kan benyttes i praksis.

Når Nærings- og Fiskeridepartementet i vår la fram stortingsmeldingen om  vekst i oppdrettsnæringen gikk man til den annen ytterlighet når årsakene til store lakselusproblemer i enkeltanlegg skal forklares. Inndelingen av sjøområdene i produksjonsområder bygger på den forståelse av utvikling av lakselusproblemer skyldes miljøpåvirkninger og ikke den enkelte oppdretters eget arbeid. Oppdretterne kritiserte derfor forslaget fordi man la opp til at også oppdrettere som greide å holde lave lusetall skulle nektes vekst dersom anleggene var plassert i et område der andre aktører i næringen ikke greide å holde de samme lave tallene.

Det er som kjent enda ikke avklart hvilke konkret reguleringstiltak som blir resultatet etter behandlingen av stortingsmeldingen.

Mattilsynet har på sin side iverksatt et tiltak som bygger på den oppfatning at store problemer med lakselus skyldes oppdretterne og ikke miljøet. Dette fremgår tydelig i praktiseringen av Mattilsynets regelverk om redusert produksjonskapasitet ved anlegg som overskrider lusetallene gjentatte ganger. I utgangspunktet er dette et nøytralt tiltak i den forstand at reduksjonen blir den samme uavhengig av om overskridelsene skyldes at oppdretter har sviktet eller at lokaliteten er særlig utsatt for lusepress. I praktiseringen av regelverket er imidlertid Mattilsynet svært fokusert på at overskridelse skyldes svikt hos oppdretter, og at det derfor er uinteressant om lokaliteten ut fra en miljømessig vurdering i fremtiden sannsynligvis vil rammes av lus eller ikke.

Etter min oppfatning er en av de viktigste myndighetsoppgavene ved forvaltningen av utfordringene med lakselus å bygge på en riktigst mulig forståelse av lakselusproblemenes årsaker. En konsekvens av dette er at myndighetene både i praktisering av aktuelle regelverk og i offentlige uttallelser, må ta høyde for at problemer med lakselus kan skyldes både miljøpåvirkninger og oppdretternes egen håndtering.