Det er nå ca. to år siden de grønne konsesjonene ble lyst ut. De utløste et skred av gode søknader fra oppdretterne og viste med all tydelighet potensialet i en ordning som knytter tildeling av konsesjon til utvikling av ny teknologi. Problemet med den grønne konsesjonsrunden har imidlertid vært at regelverket er for lite fleksibelt og man har derfor ikke hatt mulighet til å gi konsesjon til alle de prosjektene som burde vært realisert.
De nye utviklingsløyvene vil ikke være begrenset i antall, og det vil derfor i utgangspunktet kun være det enkelte prosjektets kvaliteter som avgjør om konsesjon skal tildeles eller ikke.
Forslaget til regelverk legger opp til at Fiskeridirektoratet skal opprette et rådgivende utvalg som skal vurdere den enkelte søknad. Utvalget skal være sammensatt av ulike rådgivere med spesialkompetanse, og direktoratet legger opp til at man skal innhente rådgivere basert på hva som er nødvendig for vurderingen av den enkelte søknaden. Forslaget legger opp til at det rådgivende utvalget fritt skal vurdere om den enkelte søknad skal innvilges.
Jeg mener det bør vurderes nærmere om dette er den mest hensiktsmessige ordningen for vurdering av slike søknader. Etter mitt syn ville det vært bedre å beskrive i regelverket hva som er kriteriene for å ha rett til å få tildelt en utviklingskonsesjon. Dette er i noen grad beskrevet i høringsnotatet. Det skal blant annet dreie seg om utvikling av ny teknologi eller nye driftsformer som har en viss usikkerhet knyttet til resultatet. Det bør så være opp til søker å gi en faglig begrunnelse for hvorfor det aktuelle prosjektet oppfyller vilkårene for å få tildelt en konsesjon. Forvaltningens oppgave bør være å vurdere om disse kriteriene er oppfylt. Det er antakelig en bedre ordning enn en helt fri vurdering fra et rådgivende utvalgs side. Setter man opp kriterier for valget gjør man det både mulig å ha en meningsfull faglig diskusjon om prosjektet oppfyller kriteriene, og man gjør det mulig med en overprøving av forvaltningens konsesjonsvedtak.
Et viktig element i det nye forslaget til utviklingskonsesjoner er at de etter en viss tid kan konverteres til ordinære matfisktillatelser. Dette er positivt og svært vesentlig for viljen til å investere i utviklingsprosjektene. Muligheten for konvertering til matfiskanlegg vil være den store økonomiske motivasjonsfaktoren i ordningen med utviklingskonsesjoner. Det er i høringsnotatet drøftet om retten til konvertering bør knyttes til at utviklingsprosjektet har hatt en viss suksess. Det er også drøftet hva som eventuelt skal betales som vederlag ved konverteringen. Etter mitt syn er det viktigste her at regelverket har tilstrekkelig fleksibilitet slik at man kan oppnå at muligheten for konvertering faktisk er en god økonomisk motivasjonsfaktor.
Det er all grunn til å håpe at en ny ordning med utviklingskonsesjoner gir et viktig bidrag til en positiv teknologiutvikling. Ordningen bør motivere de etablerte oppdretterne med gode overskudd til å bruke betydelige midler på å utvikle nye løsninger, og den kan samtidig gi et positivt økonomisk bidrag til de selskapene og miljøene som arbeider med utvikling av ny oppdrettsteknologi. Resultatet blir forhåpentligvis at man finner løsninger på flere av de miljøproblemene som i dag hemmer utviklingen av næringen.
Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken “Rettslig regulering av norsk akvakultur” som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.