,

Vedtak om fjorddeponi i Førdefjorden og Grunnlovens § 112

·

Regjeringen publiserte den 17. april to ulike vedtak som sammen skal avklare at gruvedriften med fjorddeponiet kan igangsettes. Klima- og Miljødepartementet kunngjorde beslutningen om at gruveselskapet Nordic Mining får utslippstillatelse etter forurensingsloven. Samtidig publiserte departementet Miljødirektoratets vurdering av saken som sin begrunnelse. Kommunal- og Moderniseringsdepartementet kunngjorde på sin side godkjennelse av reguleringsplanen for gruveprosjektet og fjorddeponiet og publiserte samtidig sin begrunnelse for å godta planen.

Ingen av dokumentene nevner Grunnlovens § 112. Det erkjennes at fjorddeponiet vil ha omfattende miljøkonsekvenser, og prosjektet godkjennes på tross av disse.. På den positive siden pekes på at gruveprosjektet vil gi økonomisk gevinst og samfunnsmessige ringvirkninger i driftsperioden på inntil 50 år. Det pekes ikke på positive effekter ut over dette tidsrommet. Denne vurderingen oppfyller neppe de krav Grunnloven setter.

Grunnlovens § 112 ble først vedtatt av et enstemmig Storting i 1992 (som § 110b). Bestemmelsen ble så modernisert i 2014 og da vedtatt mot stemmene fra FrPs representanter.

Det er bestemmelsens første og tredje ledd som er interessant i denne saken:

”Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.”

Vedtakene som godkjenner gruveprosjektet og etableringen av fjorddeponiet er problematiske i forhold til Grunnlovens § 112 av to grunner:

  1. Fjorddeponiet skader miljøet i fjorden og kan ha skadevirkninger for det biologiske mangfoldet på en rekke ulike måter. Miljøskaden i fjorden vil være permanent, og det samme kan gjelde andre negative miljøeffekter.
  2. Gruvedriften vil fjerne mineralressursene i fjellet slik at disse går tapt for fremtidige generasjoner. Grunnlovsbestemmelsen forbyr ikke at naturressurser utvinnes, men hensynet til etterslekten må vurderes og tas hensyn til. Etter Grunnlovens § 112 er det ikke tilstrekkelig for å rettferdiggjøre utvinningen av naturressursene at dette gir inntekter og arbeidsplasser mens utvinningen pågår.

Det kan derfor ikke være tvil om at bestemmelsen i Grunnloven § 112 er relevant for vurderingen av saken.

Spørsmålet er så hvilke rettslige konsekvenser dette får. Stortingets forutsetning er at bestemmelsen i § 112 har et juridisk innhold. Den er noe mer enn en politisk programerklæring. I stortingsinnstillingen fra 1992 (Innst. S. nr. 163 (1991-92) s. 6) heter det at bestemmelsen vil ”legge bånd på forvaltningen ved å være retningsgivende når et forvaltningsmyndighet utøver myndighet etter fritt skjønn”.  Det er nettopp slik myndighetsutøvelse Klima- og Miljødepartementet og Kommunal- og Moderniseringsdepartementet har foretatt i denne saken. Samtidig er det usikkert hvilke konkrete rettslige forpliktelser man kan trekke ut av dette.

Uansett hvor langt den rettslige plikten går er det grunnleggende at myndighetene beskriver forholdet til Grunnlovens § 112 før de treffer beslutninger som kan stride mot prinsippene i bestemmelsens første ledd.  Som påpekt over er beslutningen om å akseptere gruvedrift i Engebøfjellet med fjorddeponi i Førdefjorden et vedtak som av flere grunner kan stride mot prinsippene i Grunnlovens § 112. Når vedtakene om aksept av gruvedrift og fjorddeponi er truffet uten noen vurdering av forholdet til Grunnlovens § 112 er det grunn til å reise spørsmål ved om vedtakene er gyldige.

 

Artikkelen er publisert i Fiskeribladet Fiskaren 4. mai 2015.