En vellykket offentlig regulering for å redusere problemene med lakselus er krevende. Utvikling av lakselus er et sammensatt miljøproblem som både oppdrettere og myndigheter har begrenset kontroll med. En vellykket regulering bør underbygge gode løsninger på problemet samtidig som man ikke overreagerer og iverksetter tiltak som skader næringsutøverne uten at det har positiv effekt for løsningen av lakselusproblemet.
Overvåkningen av lusesituasjonene i norske oppdrettsanlegg er streng. Oppdretterne må hver uke rapportere inn lusetall fra deres anlegg. Mattilsynet har i vår skjerpet reaksjonene mot oppdrettere som har rapportert inn flest ukentlige overtredelser av grensen på 0,5 lakselus per fisk. Mattilsynets reaksjon er et krav om halvert maksimal produksjon ved de anleggene som har mange overtredelser. Jeg mener man kan stille flere spørsmålstegn ved om Mattilsynet her reagerer lovlig og hensiktsmessig.
Det første jeg reagerer på er at Mattilsynet går ut med navnene på firmaene som har fått forhåndsvarsel om tiltak. Dette er dessverre vanlig i forvaltningen av sanksjonssaker og etter min oppfatning både uheldig og ulovlig. Det er uheldig fordi selskapenes egne kommentarer til et forhåndsvarsel selvsagt er en vesentlig del av saksbehandlingen, og innholdet i kommentarene er noe forvaltningen skal vurdere grundig før det avgjøres om sanksjon skal benyttes. Det å publisere forhåndsvarselet binder Mattilsynet opp til den konklusjon de varsler. Dersom de senere må gå ut og fastslå at de allikevel ikke sanksjonerer kan det lett oppfattes som et nederlag. Det er videre ulovlig fordi en opplysning om at en bedrift undersøkes i en sanksjonssak som hovedregel er taushetspliktbelagt. Det er først når man konkluderer med et sanksjonsvedtak at opplysningen er offentlig.
For det andre reagerer jeg på at Mattilsynet her legger opp til en reaksjonsmetode der den reduserte produksjonskapasiteten fremstår som en direkte følge av at lusegrensen er overtrådt. Det fremstår på den måten først og fremst som en sanksjon mot regelbruddet og ikke som et målrettet tiltak for å redusere spredningen av lus. Samtidig gjør Mattilsynet det vanskelig for seg selv ved å lage en praksis som gjør det svært vanskelig å unngå forskjellsbehandling mellom oppdretterne.
Lovgrunnlaget for å redusere produksjonskapasiteten finnes først og fremst i forskrift om etablering og utvidelse av akvakulturanlegg m.m. § 8 som gir adgang til å endre produksjonsomfanget i et oppdrettsanlegg dersom dette kan forbedre helsesituasjonen for fisken. Siden årsakene til luseproblemene er så sammensatte vil det variere fra anlegg til anlegg om en reduksjon av kapasiteten i anlegget vil ha noen helsemessig effekt. Det at oppdretterne overtrer lusegrensene i flere uker vil i noen tilfeller skyldes langvarige problemer med lokaliteten som gjør det fornuftig å redusere produksjonen mens det i andre tilfeller kan skyldes kortvarige og spesielle problemer som gjør at en reduksjon i produksjonskapasiteten er uten noen betydning for helsesituasjonen for fisken.
Når dette er den faktiske situasjonen blir det en dårlig regulering å redusere produksjonskapasiteten som en mer eller mindre automatisk følge av et visst antall overtredelser av lusegrensene. Selv om Mattilsynet gir uttrykk for at de foretar individuelle vurderinger er det klart at utformingen av praksis gjør det vanskelig å unnlate å reagere med redusert produksjonsadgang overfor de oppdretterne som har så mange overtredelser at Mattilsynet oppretter sak mot dem. På den annen side vil det ikke være rettslig adgang til å kreve redusert produksjon i tilfeller der dette ikke vil ha betydning for helsesituasjonen til fisken.
Mattilsynet har gitt offentlig uttrykk for at disse sakene har skapt overraskende mange og ordrike klager fra oppdretternes advokater. Etter mitt syn må man selvsagt forvente at oppdretterne som får trusler om redusert produksjon tar kraftig til motmæle. Mattilsynet legger opp til en praksis som overforenkler kompliserte biologiske spørsmål, og man må selvsagt forvente at oppdrettere som legger et enormt arbeid ned i bekjempelse av lakselus reagerer når de fremstilles som “luseverstinger” som man er nødt til å sanksjonere kraftig.
Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken “Rettslig regulering av norsk akvakultur” som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.