I januar 2015 ble en produksjonssjef i et fiskeoppdrettsselskap dømt til fengsel i 60 dager, hvorav 30 dager betinget, for overtredelse av straffeloven § 166 første ledd, matloven § 28, jf. § 14, jf. akvakulturforskriften. Oppdrettsselskapet ble også straffeforfulgt, men vedtok tidligere en foretaksbot på kr 2 300 000,-. Straffesaken for domstolene gjaldt derfor utelukkende personlig straffeansvar for produksjonssjefen.
Domfelte, hadde som produksjonssjef ved syv anledninger gitt falsk forklaring til kontrollmyndighetene ved rapportering om telling av lakselus, og ved en rekke anledninger også oppgitt for stort volum av notposen i flere merder i forbindelse med rapportering. I fire tilfeller var feilrapporteringen av volumet gjort forsettlig, for å skjule at det var for mye fisk i anlegget.
For Høyesterett var saken begrenset til spørsmålet om straffeutmåling ettersom produksjonssjefen i politiavhør hadde avgitt en uforbeholden tilståelse, erkjente straffeskyld og samtykket i tilståelsesdom.
Prinsipielle uttalelser knyttet til sanksjonsnivået
Ved straffutmålingen fremhevet Høyesterett at:
«Både hensynet til miljøet og til næringen tilsier … at det av allmennpreventive grunner må reageres strengt på forsettlige overtredelser.»
Høyesterett utdyper denne uttalelsen som følger:
«Myndighetene har de siste tiår tillatt en sterk vekst i oppdrettsnæringen på tross av de miljøproblemer som følger med virksomheten. Som lagmannsretten påpeker innebærer dette at oppdretterne til egen vinning er gitt rett til bruk av allmennhetens naturmiljø og ressurser, og det følger utvilsomt av dette en særlig forpliktelse til å overholde forutsetninger og begrensninger som offentlig myndighet har satt for virksomheten.
Den betydelige vekst i oppdrettsnæringen er blitt tillatt med den uttalte forutsetning at utviklingen skal være bærekraftig, og at det gjennomføres tiltak som reduserer rømming av laks og spredning av lakselus fra oppdrettsanlegg. Situasjonen i oppdrettsanleggene følges også fortløpende med sikte på å kunne pålegge ekstraordinære tiltak når dette anses påkrevd.
Etterlevelse av regelverket, også med hensyn til rapportering, har avgjørende betydning for de naturinteresser som berøres, og det er en grunnleggende forutsetning for norsk fiskeripolitikk på dette området at virksomheten skal være bærekraftig. Det følger blant annet av dette at lakselusproblemet må holdes under kontroll.
Kontroll med lakselusproblemet er dermed også en forutsetning for at havbruksnæringen skal kunne videreføres i det omfang den har fått, og for at veksten i næringen skal kunne videreføres. I den vekststrategi som den nåværende regjering bygger på, er kontroll med lakselusproblemet også en grunnleggende forutsetning, og regjeringen legger opp til en kraftig skjerpelse av kravene på dette området. Manglende etterlevelse av offentlige pålegg i denne sammenheng kan dermed få store konsekvenser også for næringen selv.»
Det ble også vist til betydningen av vern av ulike naturinteresser. Videre ble det vist til akvakulturforskriftens formål som spesielt tar sikte på å sikre forsvarlig fiskevelferd, og at «feilrapportering svekker den offentlige styring».
Det ble også vektlagt at overskridelsen normalt er motivert i oppdretterens ønske om økonomisk vinning:
«Overskridelse av grensen for tillatt biomasse vil systematisk sett skyldes produsentens ønske om økt inntjening, og også dette må vektlegges ved valg av reaksjonsform.»
Den besparelse oppdrettsselskapet oppnådde ved feilrapportering ble også vektlagt, ved at selskapet derved unngikk kostnadene med de offentlige pålegg som ville ha kommet om produksjonssjefen hadde rapportert i samsvar med de faktiske forhold.
Dommens betydning for senere saker
Høyesteretts avgjørelse i denne saken er, som enhver rettsavgjørelse, konkret med hensyn til det aktuelle tilfellet. Ved straffeutmålingen vektlegges det derfor flere konkrete omstendigheter vedrørende domfelte og domfeltes handlinger, omgivelsene for øvrig mv. Høyesteretts uttalelser som er gjengitt ovenfor, er imidlertid generelle, og vil derfor ha prinsipiell betydning for senere saker ved spørsmål om sanksjoner ved brudd på akvakulturlovgivningen.
Det sentrale signalet Høyesterett gir gjennom avgjørelsen, er at det skal sanksjoneres strengt ved brudd på akvakulturlovgivningen.
Høyesterett knytter sine generelle uttalelser først og fremst til forsettlige overtredelser. Hensynet til miljøet, naturinteresser, næringen selv og dens vekst mv., taler samtidig for at også uaktsomme overtredelser bør sanksjoneres strengt. Det er derfor grunn til å tro at Høyesteretts uttalelser vil ha betydning også for senere saker som gjelder uaktsomme overtredelser.
Bjørn-Ivar Bendiksen er partner ved SANDS i Tromsø og har særlig kompetanse innenfor fiskeri-/havbruksrett, ulike typer kontraktsrett og selskapsrett. Han arbeider mot sjømatnæringen og øvrige maritime næringer, og er nestleder for SANDS’ faggruppe for fiskeri/havbruk. Han bistår også aktører innenfor eiendom/entreprise, og han har erfaring fra en rekke større tvistesaker.