Sanksjonsbruk og strafferetorikk
Jeg har lenge vært kritisk til deler av forvaltningens sanksjonsbruk overfor oppdrettsnæringen og begrunnelsen for denne. Sanksjonsbruken er ofte tynt begrunnet ut over at regler er brutt, og at det derfor må reageres. Den bidrar videre til å gi et inntrykk av at norske myndigheter ser på oppdrettsnæringens aktører som useriøse lovbrytere. Begge deler er etter min mening svært uheldig.
En slik manglende forståelse av grunnlaget for bruk av sanksjoner kommer etter mitt syn til uttrykk i Mattilsynets egen presentasjon av de varsler om redusert oppdrettsproduksjon som denne uken ble sendt ut til noen få oppdrettere. Jeg presiserer for ordens skyld at jeg ikke representerer noen av disse oppdretterne, og at det jeg her skriver utelukkende er basert på Mattilsynets egen presentasjon av tiltakene på egen hjemmeside og i intervjuer som jeg legger til grunn at de selv har lest før de ble trykket.
Det første jeg reagerer på er at Mattilsynet går ut med navnene på firmaene som har fått forhåndsvarsel om tiltak. Dette er dessverre vanlig og etter min oppfatning både uheldig og ulovlig. Det er uheldig fordi selskapenes egne kommentarer til et forhåndsvarsel selvsagt er en vesentlig del av saksbehandlingen, og innholdet i kommentarene er noe forvaltningen skal vurdere grundig før det avgjøres om sanksjon skal benyttes. Det å publisere forhåndsvarselet binder Mattilsynet opp til den konklusjon de varsler. Dersom de senere må gå ut og fastslå at de allikevel ikke sanksjonerer kan det lett oppfattes som et nederlag. Det er videre ulovlig fordi en opplysning om at en bedrift undersøkes i en sanksjonssak som hovedregel er taushetspliktbelagt. Det er først når man konkluderer med et sanksjonsvedtak at opplysningen er offentlig.
For det andre reagerer jeg på at Mattilsynet i sin egen presentasjon av saken ikke gir noen juridisk begrunnelse for adgangen til å sanksjonere. Det vises ikke til det relevante regelverket og forklares derved ikke hvorfor Mattilsynet mener at de har adgang til å bruke redusert produksjon som sanksjon. Det eneste som påpekes er at lakselusnivået er overskredet. Etter min mening må en vesentlig del av begrunnelsen for å informere om sanksjonssakene være å gi oppdretterne informasjon om begrunnelsen for reaksjonen, slik at andre oppdrettere kan unngå sanksjoner.
Det synes også ut fra uttalelser Mattilsynet gir i pressen som om denne sanksjonsbruken kun er en direkte reaksjon på lakselusnivået, og at det ikke bygger på noen begrunnet tro på at dette er et tiltak som har en effekt. Mattilsynet siteres både på at de ikke har faglig grunnlag for å mene at den reduserte produksjonen i seg selv har noen effekt på miljøet, og at dette tiltaket tas i bruk fordi tidligere tiltak som tvangsmulkt og utslakting ikke har hatt tilstrekkelig effekt. Det gis ikke uttrykk for noen begrunnet tro på at dette er et tiltak som vil ha effekt.
Mattilsynet følger her en tankegang som er svært vanlig i forvaltningen i dag. Det er at sanksjonsbruk nærmest skal være en automatisk respons på regelbrudd som i tall eller mengde er alvorlige. Etter min oppfatning er dette en alt for enkel tilnærming. Det å bruke sanksjoner innebærer at man bevisst påfører en bedrift et onde og man skal ikke gjøre det uten å vurdere om ondet er nødvendig.
Det synes heller ikke som om Mattilsynet har foretatt noen vurdering av oppdrettsbedriftenes skyld. Uavhengig av om regelverket krever uaktsomhet eller lignende for at sanksjoner kan brukes er det etter min oppfatning nødvendig å vurdere skyld i forhold til bruk av sanksjoner. Det gjelder særlig i forhold til et regelverk som dette, der lakselusnivået kan øke som en ren miljøkonsekvens, og uten noen skyld hos oppdretteren. Hovedbegrunnelsen for å bruke sanksjonen er allmennpreventiv; det vil si at trusselen om straff skal få andre oppdrettere til å handle slik at lusenivået ikke overskrides. Den begrunnelsen holder hvis oppdretteren hadde et handlingsalternativ han burde benyttet dvs. at han har opptrådt kritikkverdig ved ikke å handle annerledes. Har han ikke noe slikt handlingsalternativ har heller ikke trusselen om straff noen mening.
Mattilsynets egen presentasjon inneholder ikke tilstrekkelig informasjon til å vurdere om de sanksjoner de truer med å benytte er lovlige. Det informasjonen etter min oppfatning viser er imidlertid at Mattilsynet har et uheldig fokus i sitt arbeid med sanksjoner, noe de dessverre ikke er alene om i oppdrettsforvaltningen.
Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken “Rettslig regulering av norsk akvakultur” som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.