Saksbehandlingen av nye oppdrettslokaliteter kan forenkles

05 Dec 2014

Fiskeriministeren og hennes politiske ledelse gir uttrykk for at de har ambisiøse mål når det gjelder forenkling av oppdrettsforvaltningen. Det er en god målsetning.

Deler av forvaltningen av oppdrettsnæringen er i dag uhensiktsmessig, og det gjelder blant annet ved behandlingen av søknader om nye oppdrettslokaliteter.  Det at flere offentlige myndigheter har selvstendig adgang til å avslå en søknad om etablering av oppdrettsanlegg er etter min oppfatning en uhensiktsmessig og unødig komplisert ordning som bør endres. Det bør være tilstrekkelig med en tillatelse fra Fiskeridirektoratet. Det skal jeg begrunne her.

Beslutningen om et konkret sjøareal skal benyttes til oppdrett er styrt av to ulike offentlige beslutningsprosesser. Det er kommunenes planprosesser styrt av plan- og bygningsloven og prosessen med behandlingen av søknader om oppdrettslokaliteter som er styrt av en rekke lover som jeg kommer tilbake til.

Kommunenes planprosesser er viktige. I sjøområdene dreier det seg om en systematisk gjennomgang av arealene for å avgjøre hvordan disse skal benyttes. Gode og gjennomarbeidete planer er et helt vesentlig virkemiddel i samfunnets arealforvaltning, og for oppdrettsnæringen er målet selvsagt at de områder som er egnet til fiskeoppdrett også kan benyttes av næringen. Kommunene kan i plansammenheng åpne for akvakultur i et område på to måter. En mulighet er å reservere området til akvakulturvirksomhet. En annen mulighet er å holde et område åpent for en rekke ulike bruksalternativer, hvorav akvakultur er ett av dem.

Den andre offentlige beslutningsprosessen er behandlingen av den enkelte oppdretters søknad om å etablere oppdrettsanlegg på en konkret lokalitet. Behandlingen av disse søknadene er i dag svært komplisert. Søknadsbehandlingen er styrt av en rekke lover, der akvakulturloven, matloven, forurensningsloven og havne- og farvannsloven er de viktigste. I tillegg er det slik at myndighetene etter hver av disse lovene skal gi selvstendige tillatelser til lokaliseringen av oppdrettsanlegget, slik at hvert anlegg trenger i alt fire eller fem tillatelser for å være lovlig etablert.

Etter min oppfatning er det klart at dette systemet både kan og bør forenkles slik at det kun trenges en tillatelse til etablering av en oppdrettslokalitet. I praksis mener jeg systemet bør innebære at vilkårene for å få lokalitetsgodkjennelse kun bør stå i akvakulturloven, og det bør være tilstrekkelig med en tillatelse fra Fiskeridirektoratet, som er myndigheten som har de beste kunnskapene om fiskeoppdrett. Mattilsynet, Fylkesmannen, Kystverket og Fylkeskommunen bør være høringsinstanser uten avgjørende myndighet.

Behandlingen av søknad om etablering av et anlegg, er i realiteten en vurdering av om den omsøkte lokalitet kan benyttes og hvilke vilkår som skal stilles om tillatelse gis. Juridisk sett er det en enkel problemstilling, og det skaper uklarhet når vilkårene står i flere ulike regelsett.

Systemet med flere tillatelser er heller ikke nødvendig for å sikre at alle relevante myndigheter får si sin mening om lokaliseringsspørsmålet. For å få frem alle synspunkter er det tilstrekkelig med gode høringsordninger. Vi må kunne legge til grunn at ulike myndigheter er i stand til å kommunisere med hverandre, og at sektormyndighetene klarer å gi beskjed om hvilke lokaliteter som er utilrådelige. Det må legges til grunn uten at det er nødvendig å gi dem den vetorett som ligger i retten til å tildele en egen tillatelse.

En forenklet saksbehandling der kun en tillatelse fra Fiskeridirektoratet er nødvendig, vil etter min mening være en fordel i alle typer saker. I de klare tilfellene der det er åpenbart at tillatelse skal gis vil man unngå unødvendig saksbehandling. Det samme vil være tilfellet i saker som åpenbart må avslås, eller der det er klare mangler ved søknaden slik at den må sendes i retur.

I de mer tvilsomme tilfellene vil det også være en stor fordel om den endelige beslutningen tas av ett forvaltningsorgan som har myndighet til å gi tillatelse. Det vil gi en ensartet praksis og sørge for at det bygges opp god kompetanse i den forvaltningen som skal avgjøre lokaliseringssakene.

Samlet sett er det vanskelig å se noen saklig grunn til at dagens system med flere tillatelser for lokalisering av et oppdrettsanlegg skal opprettholdes.

Om forfatteren

Halfdan Mellbye
Halfdan Mellbye Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken "Rettslig regulering av norsk akvakultur" som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.

Comments are closed.