Ensrettingen kommer ikke til uttrykk som noen ønsket politikk fra regjeringens side, men det er en konsekvens av måten reguleringene gjennomføres på. Høsten vil vise om ensrettingen bare er tilsynelatende, eller om regjeringen i praktisk politikk vil gjennomføre en styring av teknologien i oppdrettsnæringen i retning av disse to tiltakene. I løpet av høsten vil Nærings- og Fiskeridepartementet både behandle klagene på de grønne konsesjonene i gruppe A og C, og de vil legge de endelige rammene for den planlagte adgangen til 5% utvidelse av biomassen i etablerte oppdrettsanlegg.
Innledningsvis vil jeg presisere at jeg ikke er noen ekspert på teknologi. Det jeg her skriver bygger utelukkende på innrettingen av reguleringstiltakene, og på de uttalelser som myndighetene selv har kommet med i ulike sammenhenger.
La meg først påpeke at teknologisk ensretting ikke er regjeringens uttalte politikk. Fiskeriministeren skriver for eksempel i en avisartikkel om forslaget om 5%-vekst:
”Næringen tar miljøutfordringene på alvor og det skjer mye innovasjon i utviklingen av nye metoder mot lakselus: luseskjørt, rensefisk, snorkelmerd, luselaser og spesialfor er noen eksempler. Det er opp til næringen selv å velge [hvilke] metode eller kombinasjon av metoder for å få ned lusemengden.”
Når jeg reiser spørsmålet om ensretting er det på grunn av de politiske valg som er signalisert gjennom tre ulike vedtak, og forslag til vedtak, som ligger på bordet i dag.
De første to reguleringstiltakene er tildelingsvedtakene for de grønne konsesjonene i gruppe A og C.
Gruppe A, tildelingene i Troms og Finnmark, inneholder en ensidig satsning på bruk av steril laks. Dette var ett av to tiltak som ble tillagt særlig stor vekt ved tildelingen av tilsagnene om disse konsesjonene, det andre tiltaket var bruk av stor smolt. Dette er en beslutning foretatt av Faggruppa for de grønne konsesjonene og kan ikke ses som uttrykk for regjeringens målrettede politikk. Tildelingene er imidlertid påklaget av mange av søkerne som ikke vant frem, og vedtakene i klagesakene vil vise om Nærings- og Fiskeridepartementet er enig i den ensidige teknologiske satsningen.
I gruppe C, de særlig grønne konsesjonene, er 9 av 10 konsesjoner tildelt lukkede anlegg i sjø og fra Faggruppen for de grønne konsesjonene er den teknologiske prioriteringen enda klarere enn i gruppe A. Også her er det kommet klager og høyst sannsynlig havner også disse klagene hos departementet.
Nærings- og Fiskeridepartementets eget bidrag til den teknologiske ensrettingen ligger i rammevilkårene for den foreslåtte adgangen til 5 % utvidelse av oppdrettsvolum neste år. Slik rammevilkårene er utformet ser det etter min oppfatning ut til at det nesten bare er en teknologi med lukkede anlegg som vil egne seg, når man tar hensyn til den risiko oppdretteren løper dersom han ikke lykkes med å holde lusetallene nede.
Som kjent setter forslaget til utvidelse strenge vilkår som oppdretteren skal oppfylle for å få anledning til å utvide biomassen med 5 %. Ser vi saken fra oppdretterens side ser den slik ut: Før fristen 18. mars må han bestemme om han vil være med på utvidelsen og betale kr. 1.500.000,- pr konsesjon. Han kan vente med å ta utvidelsen i bruk, men fra han gjør det må lusetallet ligge under 0,1 lus pr fisk ved hver eneste ukentlige lusetelling. Dersom tellingene viser at man kommer over kravet straffes man fra første overtredelse. ”Sanksjonstrappen” er lagt opp slik at oppdretter ilegges en reaksjon på ca kr. 450.000 ved første overtredelse, ca kr. 900.000,- ved andre og ca. kr. 1.350.000,- ved tredje. Ved fjerde overtredelse trekkes den utvidete produksjonskapasitet tilbake uten at oppdretter får igjen det innebetalte vederlag. Oppdretter vil altså få et rent økonomisk tap på over kr. 4.000.000,- dersom han overtrer grensen på 0,1 lus pr. fisk ved fire ukestellinger.
Slik regelverket er utformet kan ingen oppdretter som driver økonomisk forsvarlig gå inn på ordningen uten å være helt sikker på at lusetallet vil ligge under 0,1 lus pr. fisk ved alle de ukentlige tellingene. Slik jeg forstår det må det innebære at det vil være uforsvarlig for oppdretteren å akseptere utvidet biomasse uten at han er sikker på at anlegget ikke kan utsettes for et lusepress fra det omkringliggende miljø.
Konsekvensen av dette kan lett bli at det kun er to grupper som kan gå inn på denne utvidelsen. Det ene er de som vil drive oppdrett på lokaliteter som ikke er utsatt for lusepress, og som derfor kan være sikre på at lus ikke vil bli noe problem i fremtiden. Den andre gruppen er de som vil satse på teknologi som skjermer anlegget fullstendig fra det omkringliggende miljø, og det er vel i dag særlig den lukkede anleggsteknologien som vil være aktuell.
Nærings- og Fiskeridepartementet har sendt ut forslaget til 5 % – utvidelse på høring med frist for uttalelser innen 1. oktober. I det videre arbeidet med saken kan departementet gjøre flere endringer for å unngå at regelverket for 5 %-utvidelsen innebærer en slik teknologisk ensretting.
Det er selvsagt mulig å sette kravet til maksimalt lusenivå høyere og å ha mindre strenge sanksjoner.
En annen mulighet er å legge opp til en ordning der oppdretterne kan kvalifisere seg til utvidet biomasse gjennom vellykkede miljøtiltak. Den foreslåtte ordningen innebærer altså at oppdretterne som vil ha 5 % utvidelse må melde seg på ordningen og betale for utvidelsen på forhånd. En alternativ fremgangsmåte kan være å gi oppdretterne adgang til utvidelsen når de selv er klar til det og kan dokumentere tilstrekkelig lave lusetall over en viss periode. Da kan oppdretterne investere i ny teknologi og vite at de får adgang til å utvide biomassen i anleggene sine dersom investeringene lykkes. Myndighetene kan da også la være å innføre et så strengt sanksjonsregime i og med at oppdretteren gjennom kvalifikasjonen har vist at teknologien fungerer. Lykkes oppdretterne med de teknologiske løsningene bør myndighetene også kunne legge opp til utvidelser ut over 5 %.
Jeg tror uansett at det er viktig at det gjennomføres en åpen debatt om rammevilkårene for dette viktige miljøregelverket uten at departementet setter prestisje i å gjennomføre ordningen etter det regelverket de har foreslått. Skal man innføre en målrettet miljøregulering som dette må man sikre best mulig at den fungerer etter formålet. Og dersom regjeringen virkelig ønsker å overlate teknologiutviklingen til oppdrettsnæringen selv må man utforme reguleringen slik at den ikke favoriserer bestemte teknolog
Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken “Rettslig regulering av norsk akvakultur” som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.