Ved den forskriften er siste byggestein i den nye Fiskesalgslagsloven lagt, og loven trådte i kraft 1. januar 2014.
Det spesielle med loven er at Fiskeriministeren allerede før ikrafttredelsen har gitt uttrykk for at loven skal evalueres etter hvert, og at den kan bli endret dersom den ikke fungerer godt nok.
Ministerens uttalelse må ses på bakgrunn av den spesielle hovedreguleringen som loven legger opp til og som er en videreføring av Råfisklovens reguleringsordning. Loven bygger som kjent på at salgslagene skal ha det siste og avgjørende ord i sentrale spørsmål som fastsetting av minstepriser og salgsvilkår. Grunnen til at dette er omstridt er at salgslagene eies av fiskerne som er den ene parten ved førstehåndsomsetning av fisk. Spørsmålet er så om loven ved en slik løsning i rimelig grad ivaretar hensynet til den andre parten; fiskekjøperne.
Når det gjelder salgsvilkårene følger lovens løsning i sin helhet av loven selv. Salgslagene fastlegger salgsvilkårene. Partene har uttalerett ved endringer, men loven gir ingen mulighet til overprøving av vilkårene. Urimelige vilkår kan rettslig sett kun angripes ved søksmål; eventuelt i form av erstatningskrav dersom urimeligheten overfor enkeltaktører er klar nok.
Minsteprisfastsettelsen er noe mer regulert gjennom lov og forskrift. Den nye forskriften utdyper den meklingsordningen som er etablert gjennom loven. Det er lagt opp til en effektiv meklingsordning i to nemnder, en for hvitfisksektoren og en for pelagisk sektor. Hver av nemndene skal ha tre faste medlemmer. Meklingene skal skje i løpet av 5 virkedager og forskriften har også regler om fremleggelse av bakgrunnsmateriale fra partene.
De som deltar i meklingen har taushetsplikt, men det skal føres en protokoll som blant annet skal opplyse om ”grunnlagsdokumentasjon og sluttresultat”. Det fastslås også at:
”Dersom meklingsnemnda har lagt fram forslag til løysing skal forslaget førast i protokollen uavhengig av utfallet av meklinga.”
Dersom meklingen ikke fører frem er ordningen etter loven at det er salgslaget som skal bestemme minsteprisen.
Dersom meklingsnemnda kommer med et forslag til minstepris som ikke aksepteres av partene vil protokolleringen medføre at man får grunnlag for å sammenlikne minstepris fastsatt ved mekling med minstepris fastsatt av salgslaget. Her vil man altså få et ”kontrollpunkt” for rimeligheten i salgslagenes minsteprisfastsettelse.
Ut over denne meklingsordningen inneholder imidlertid ikke fiskesalgslagsloven noen effektive juridiske mekanismer for å løse uenighet mellom salgslagene og de øvrige partene i førstehåndsomsetningen av fisk. Loven fremstår i så måte som ufullstendig og lite effektiv og den overlater fortsatt svært mye makt til salgslagene. Skal vi ta fiskeriministeren på alvor må det bety at salgslagene må vise at de tar hensyn til alle parter når de utøver sin makt. Ellers må vi regne med at fiskesalgslagsloven snart blir endret, og at det kommer inn mer omfattende ordninger for løsning av uenighet, uavhengig av partene.
Halfdan Mellbye har i 25 år arbeidet med ulike juridiske problemstillinger innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Han har blant annet arbeidet svært mye med næringsreguleringsspørmål og han har i tillegg særlig gode kunnskaper om de biologiske og miljømessige utfordringene for næringsutøverne. Han har i en årrekke vært faglig ansvarlig for faget Havbruksjus ved Universitetet i Bergen. Han har nylig utgitt boken “Rettslig regulering av norsk akvakultur” som er utgitt på Universitetsforlaget 2018. Halfdan har møterett for Høyesterett.