Viktige lovendringer for fiskeri- og oppdrettsnæringen

 

Natten mellom 10 og 11 juni debatterte og vedtok Stortinget tre viktige saker for fiskeri- og oppdrettsnæringen. Først behandlet de sjømatmeldingen, og så vedtok de både den nye fiskesalslagslova som erstatter råfiskloven og en rekke endringer i akvakulturloven.

Den nye fiskesalgslagslova er i hovedsak en videreføring av råfiskloven fra 1951. Det mest oppsiktsvekkende ved denne loven er egentlig hvor lite som er endret i forhold til den gamle loven. Stortinget vedtok med stort flertall å fortsette med systemet som gir fiskesalgslagene monopol på førstehåndsomsetningen av fanget fisk.

Loven inneholder mer utdypende bestemmelser på en del punkter, og det er innført en lovbestemt meglingsordning for fastsettelsen av minstepriser for fisk. Samtidig presiserer loven at det er salgslagene som bestemmer dersom megling ikke fører til enighet, og loven presiserer også klart at salgslagene har generell adgang til å gi omsetningsregler som binder fisker og fiskekjøper. Her er lovens ordlyd klarere enn tidligere, men innholder er i hovedsak det samme.

Når loven ble vedtatt ”på nytt” med så stor politisk enighet viser det at fiskesalgslagene har en meget sterk stilling i Norge. Det monopolet salgslagene innehar betyr samtidig at salgslagene må utøve sin myndighet med godt skjønn for å opprettholde denne sterke støtten over tid. I de senere årene har vi hatt et økende fokus på betydningen av fri konkurranse i næringslivet, og vi har fått en omfattende konkurranselovgivning som overvåkes av konkurransetilsynet. Et system der et salgslag eiet av en av partene i et avtaleforhold gis rett til å bestemme både priser og andre avtalevilkår er i utgangspunktet sterkt betenkelig ut fra tankegangen i konkurranselovgivningen. Skal et slikt system være lovlig kreves det at salgslaget viser at de tar hensyn til begge parter i avtaleforholdene på en skikkelig måte.

Det har vært svært få rettslige konflikter rundt tolkningen av råfiskloven, og det betyr muligens at salgslagene har greid å ta hensyn til alle parter i næringen på en ordentlig måte. Det blir uansett spennende å se om salgslagene greier dette under den nye fiskesalslagsloven, og om denne loven vil samle samme støtte over tid.

Endringene i akvakulturloven har i utgangspunktet vært mer omdiskuterte, men også her har lovendringene blitt vedtatt med stort politisk flertall. De viktigste endringene er knyttet til reglene om sanksjoner. Loven har fått mer omfattende regler om utferdigelse av administrative overtredelsesgebyr, inndragning av utbytte og straff.

I debatten omkring lovendringene har både jeg selv og flere andre jurister engasjert seg. Jeg har blant annet vært opptatt av at forarbeidene ikke gir gode argumenter for et økt nivå for økonomiske sanksjoner overfor næringen. Etter min oppfatning har kraftige økonomiske reaksjoner store negative virkninger fordi man trekker midlene ut av en den enkelte bedrift som gis dårligere konkurransevilkår enn andre bedrifter. Man risikerer derfor å ødelegge det økonomiske grunnlaget for en bedrift som ellers ville vært sunn, noe som igjen kan få uheldige konsekvenser for ansatte og alle som handler med bedriften. Det er derfor viktig at man ikke ilegger økonomiske sanksjoner i tilfeller der dette ikke har noen preventiv effekt. Strenge økonomiske reaksjoner mot rømming fra oppdrettsanlegg har for eksempel antakelig liten preventiv effekt i og med at oppdretteren uansett vil ha sterk økonomisk interesse i å unngå at fisk rømmer.

Når loven nå er vedtatt er det viktig å merke seg at det ikke samtidig er vedtatt et strengere reaksjonsnivå. Det er nå opp til næringen selv, og advokatene som skal er oppdretternes talsmenn i sanksjonssaker, å argumentere for at overtredelsesgebyrer og bøter holdes på et rimelig nivå og kun benyttes der det er saklig grunn til det.